Etter å ha bladd i mange private fotoalbum rundt om på gårder i Norge, er det fristende å si at i de fleste bondehjem finnes det relativt få landskapsbilder eller foto av folk i arbeid fra egen gård. I hvert fall ikke av tidlig 1900-talls årgang. De bilder som gårdens folk selv tok er gjerne av kategorien «ny låve» eller «oss - stivpynta på trappa». Og skulle det finnes noen virkelig gode landskaps- eller arbeidsmotiv så er de gjerne tatt av folk utenfra, dvs. av besøkende som opplevde gården langt mer eksotisk enn husstanden selv. Dette er også langt på vei tilfellet med Ada Edvardsens flotte fotoalbum fra Steigen gård på Engeløya. Her kom det bl.a. en amerikansk slektning på besøk i 1910, og mye av det han så av folk og hus ble foreviget. Heldigvis sendte han også kopier tilbake til Norge, hvilket i dag utgjør et verdifullt bidrag ti­l gårdens slektshistorie. Å refotografere slike gamle bilder med dagens folk er alltid veldig artig – både for husstand og fotograf. (Nationen 27.07.2019.)

Søndag 6. juli 1884 kom svenske Axel Lindahl til Heddal stavkirke hvor han tok ett av sine mest kjente bilder. Med sin erfaring som atelierfotograf var Lindahl vant med å instruere folk foran kamera, men det var i Sverige hvor han var mer på hjemmebane enn på den norske landsbygda. Å få Heddals allmue til å stille seg opp etter endt gudstjeneste krevde nok noe mer. Søndag 20. mai 2018 skulle jeg gjenskape samme motiv. Det var barnedåp i Heddal stavkirke, og rett før gudstjenesten ble sokneprest Terje Nyvoll spurt om å bistå med å få kirkefolket med på bildet. Det gikk veldig greit! For ved seremoniens slutt strømmet folk velvillig ut og spredte seg raskt ut foran hovedinngangen hvor tre ulike bilder ble tatt. Ett panorama med alle tilstedeværende, ett med et utvalg av folket innenfor samme utsnitt som i Lindahls bilde og ett med bare dåps- og bunadsfolket. Sistnevnte versjon med dåpsbarnet Maren og de stolte foreldre Mathis og Anne Britt ser du her. (Nationen 29.07.2019.)

I år er det 160 år siden Aas landbruksskole åpnet og 32 unge menn tok plass i et splitter nytt skoleanlegg. Her på tuftene etter Vollebekk gård, hvor Christian Falsen vinteren 1814 skrev sitt utkast til Norges grunnlov, ble omsider skolen bygd etter å ha gått noen år og solide diskusjonsrunder i Stortinget. A. C. Moestues bilde fra ca. 1865 er tatt vel seks år etter skolestart og fra Smia (t.v.) ser man her Svanedammen og husa Tivoli, Cirkus og Økonomibygningen som den gang dannet skolens frontparti. I 1901 ble Cirkus påbygd og forlenget slik at «baksiden» dannet en markert fasade i det store parkrommet med Urbygningen og etter hvert Tårnbygningen. Skolen ble høyskole i 1897 og het fram til 2005 Norges landbrukshøgskole (NLH). Da ble den universitet under navnet UMB, og etter sammenslåing med Norges veterinærhøgskole i 2014 heter den nå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Parkene ved NMBU er noen av Norges vakreste, noe mitt refotograferte bilde dessverre ikke rettferdiggjør. (Nationen 23.07.2019.)

Gjennom hele 1900-tallet var «skogsaken» en viktig nasjonal samfunnsoppgave, dvs. å gjenreise landets uthogde skoger. Også Landsskogtakseringen påpekte raskt at det sto dårlig til med foryngelsen i våre barskoger. Historisk hadde skogen vært noe man høstet gjennom hogst, og så ordnet naturen selv med gjenvekst. På slutten av 1800-tallet innså man imidlertid at skulle skogen bli optimal for tømmerproduksjon, måtte bl.a. en storstilt og organisert planting til. Ideen om å bruke skolebarn til dette kom fra forstmester, senere skogdirektør, Michael Saxlund i 1890. Så i 1891, i regi av Den norske Forstforening, plantet 320 skolebarn ut 65 100 småtrær. Bruk av skolebarn til skogplanting ble en suksess og innen 1929 hadde de plantet ut 41,5 millioner trær. Fotograf Wilse var også interessert i skogsaken og tok i 1904 bilder av skolebarn i aksjon. Hvor vites ikke, men en slags refotografering ble gjort på Krokskogen i 2019 da Landsskogtakseringen ved NIBIO takserte et 45 år gammelt plantefelt – hvilket altså kunne vært andre generasjon skog etter 1904-skolebarnas utplanting. (Nationen 26.07.2019.)

I 2019 snakkes det mye om vår klodes store økologiske utfordringer, bl.a. om effektene av en stadig økende insektkollaps. I den sammenheng blir det også fokusert på hvilken betydning våre gamle, men nå nedlagte slåtte- og beitemarker kan ha for et lokalt plante-, dyre- og insektliv. For å studere dette nærmere har landskapsovervåkingsavdelingen ved NIBIO opprettet et eget lite «landskapslaboratorium» på gården Sæther nordre i Sørum kommune. Dette var en av landets første økologiske gårder og som allerede på 1970-tallet ble strengt drevet etter øko-filosofiske prinsipper. Blant annet var gårdsdriften kun basert på stedegne fôr- og beiteressurser, ingen areal ble planert, kunstgjødsel og sprøytemidler ble unngått og kyrne ble avlet fram for å være best mulig tilpasset gårdens bakkete ravinebeiter. I 2003 ble gården lagt ned, og slåtte- og beitebakkene har siden ligget brakk. Nå vil imidlertid neste generasjon igjen forsøke å skjøtte noen av de gamle arealene, og NIBIO er invitert til å følge utviklingen ved å bl.a. registrere planter, fugl og insekter i noen av de gamle bakkene. (Nationen 17.07.2019.)

I 1919 startet Norges første landsskogtaksering opp i Østfold fylke. Målet med takseringen var å få fylkesdata om: a) samlet skogareal og produktivt areal, b) løpende årlig tilvekst og treforråd, c) foryngelsesforhold og d) skogens tilstand og bestokning. Ved å legge ut såkalte takseringslinjer med fire kilometers avstand gjennom hele fylket, ble nærmest alt innenfor et ti meter bredt belte langs hver linje registrert. Dvs. innmark, hagemark, skogmark, myr og impediment mark. Skogen ble inndelt i lauv- og barskog i tre boniteter, og barskog inndelt etter hogst- og foryngelsesforhold, m.m. Allerede etter takseringen i Østfold ga Landsskogtakseringen langt mer pålitelige data enn tidligere arealstatistikk hadde gitt. I de neste årene fulgte så Akershus, Hedmark og Nord-Trøndelag – før alle landets fylker var ferdig taksert i 1932. På sin ferd gjennom skogen i 1920-åra møtte nok takstlagene mange setre som i dag er nedlagt, som f.eks. her illustrert ved Byseter i Enebakk anno 1929 og 2019. (Nationen 15.07.2019.)

Høsten 1884 slet en husmann fra Bøverdalen seg nær helseløs ved å bygge en steinhytte ved Juvvatnet, 1841 meter over havet. Mannen var den kjente fører til Galdhøpiggen, Knud Vole. Fra Røisheim til Juvvatnet er det vel 8,5 km i luftlinje med en høydeforskjell på 1325 meter, og opp hit enten kløvet Knud, bar på rygg eller trakk på kjelke alt av tremateriale og interiør til hytta. Grunnen til prosjektet lå i Knud Voles lange erfaring som fører på Galdhøpiggen. Ofte hadde han opplevd veldige væromslag, og da det ikke fantes ly måtte turistene svært ofte snu. Nå derimot fikk turistene nattely, og best av alt - de kunne neste morgen se soloppgangen fra Galdhøpiggen. Siden har Juvasshytta utviklet seg til et storstilt nasjonalt turistanlegg og ble i 2018 besøkt av titusener som alle skulle på Piggen. Av disse tok 33 seg tid til å posere ved en kopi av gammelhytta – alt til ære for en husmann ved navn Knud. (Nationen 13.07.2019.)

Fordelen ved å refotografere langs vår ytterste kyst er at gjengroingen der ofte ikke har kommet så langt. Utsikten er derfor ofte den samme, selv om landskapshistorien kan være betydelig endret. Det er i hvert fall tilfellet med øya Skålvær, som fra 2010 er del av satsingen «Utvalgte kulturlandskap i jordbruket». Skålvær ligger midt i skipsleia og var en gang et av Nord-Norges mektigste handelssteder. Den første kremmeren kom dit allerede i 1683, men stedets virkelige storhet var på 1800-tallet. Så fulgte nedgangstider, eierskifter og konkurser, før fraflyttinger preget øya etter 1970. I 1971 kjøpte Alstahaug kommune handelsstedet, og eiendommen ble etter hvert sikret som statlig friluftsområde. Bygningene som stod igjen ble imidlertid solgt eller gitt bort, og etter få år var det bare tuftene igjen etter handelshuset. Bare butikken, fjøset, kaiskuret og kaia sto igjen. Etter 20 år med forfall tok imidlertid lokale interesser tak og siden har særlig Skålvær velforening gjort en betydelig innsats for å bevare og videreutvikle den friluftsperlen som øya rettelig er. (Nationen 22.07.2019.)

Da Lindahl kom til Røisheim i Bøverdalen i 1886 var det som vanlig mye folk på skysstasjonen. Røisheim var nemlig det viktigste startstedet for en topptur til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Men å komme opp dit var ingen selvfølge. Til det var høyfjellsværet for ustabilt, og tidvis måtte tindebestigerne vente både 3 og 4 dager før de fikk bra «piggvær». Men opp skulle de, for som en avis skrev i 1879: «At være i Bæverdalen og ikke bestige Galdhøpiggen er verre end at komme til Rom og ikke faa see Paven.» Lindahl ventet trolig også på piggvær, men brukte tida til å ta bilder som befestet Røisheims rolle som samlingssted og utgangspunkt for fjellturer i Jotunheimen. Da jeg kom til Røisheim i 2016 var stedet nærmest uforandret. Allerede i 1923 ble tunet fredet og sammen med etterslekters kulturforståelse har det bidratt til en unik bevaring. Det eneste som manglet var folk og dyr, hektisk puls og en Velte-Petter. Dessverre evnet jeg ikke å lokke fram noe av det ved min refotografering. (Nationen 12.07.2019.)

Stråholmen ligger ytterst i Kragerø-skjærgården og var tidligere en øy bebodd av losfamilier og fiskerbønder. Gjennom 1900-tallet ble øya fraflyttet, og de siste husdyra forsvant i 1958. Stråholmenfolket er imidlertid sterkt knyttet til øya, og husa ble godt vedlikeholdt som fritidsboliger. Med kulturlandskapet var det verre, og fram til 1995 grodde øya gradvis igjen. At deler av Stråholmen i 1990 ble vernet som landskapsvernområde og naturreservat ble og en forvaltningsmessig utfordring siden det ikke var drift på øya. I 1995 startet man derfor med manuell rydding for å gjenåpne kulturlandskapet på Stråholmen. Og i 1998 startet sauebonde Erik Ballestad opp med 14 villsauer på helårsbeite. Det ble en umiddelbar suksess og flokken vokste raskt til dagens 60 vinterfora sau med årlig ca. 90 lam. En skjøtselsgruppe, der Torstein Kiil er en særdeles driftig og kunnskapsrik leder, bruker i dag sauene nærmest som en økologisk pumpe for å optimalisere slåtte- og beitearters ulike livsbetingelser. Bildeparet viser deler av naturreservatet i 2010 og effekten av planmessig slått og beite fem år etter. (Nationen 10.07.2019.)

Da franskmannen Daguerre i 1839 oppfant fotografiet tok det bare 2 år før «daguerreotypier» ble laget i Norge. Problemet med disse første fotografier var at de ble laget på metallplater og kunne derfor ikke kopieres. I 1850-åra ble fotografiet videreutviklet med negative glassplater hvorfra man kunne kopiere bilder. Et enormt framskritt! I denne perioden blomstret det opp med fotografer i Norge og enkelte tok også landskapsbilder. Disse er dessverre for lengst gått tapt. Likevel «lever» et knippe av disse bildene videre ved at de i sin samtid ble kopiert i kobberstikk og xylografier til trykking i samtidige tidsskrift. Kopiene er gjerne så eksakte at de teoretisk også kan refotograferes. Lenge trodde jeg «bildet» fra Rygnestad, trykt i Illustreret Nyhetsblad i 1865, var en slik kopi av et tidlig fotografi. Men dessverre - den er visstnok laget etter en originaltegning av August Schneider. At både kunstner, xylograf og kulturmyndigheter senere har vært tro mot sitt originalmotiv viser uansett bildeparet. (Nationen 09.07.2019.)

Mange tror kanskje at den viktigste grunnen til at Norge gror «igjen» i hovedsak skyldes opphør av slått og beite. Det er i så fall bare delvis riktig. Vel så viktig var 1900-tallets overgang fra vedhogst og vedfyring til elektrisitet. Mange steder, særlig langs kysten, var det imidlertid lite eller ingen skog igjen, og her hadde man i generasjoner i stedet måttet brenne torv. Torvskjæringen skjedde på forsommeren og var et slitsomt arbeid hvor man i tillegg kunne plages til vanvidd av insekter. Selve skjæringen var helst mannfolkarbeid. Med spade ble store torvstykker skåret ut av myra, hvorfra torva ble fraktet til en tørr plass der gjerne kvinner og barn skar dem i skiver og reiste de parvis til tørk. Deretter ble de stablet i hauger med tørrsida inn, og slik sto de gjennom sommeren før de ble stablet i en torvsjå klar til bruk. I Norge ble brenntorv brukt til inn på 1950-tallet, men med skogens enorme tilbakekomst er det mange steder vanskelig å tro at man engang her har måttet torve. (Nationen 06.07.2019.)

Jordbrukets endringer de siste 50 år har gjort at flere tradisjonelle natur- og kulturmarkstyper har gått sterkt tilbake. For å bøte på noe av dette åpner Naturmangfoldloven av 2009 for at enkelte av disse k­an få en ekstra beskyttelse som Utvalgt naturtype. Slåttemarker, dvs. ugjødsla naturenger som årlig slås, ble en slik type i 2011. Om brukshistorien til våre slåttemarker kun går tilbake ca. 2000 år, går likevel deres arters opprinnelse og utvikling tilbake til forhistorisk tid da hyppige branner og enorme flokker med ville beitedyr holdt store landområder lysåpent og snaut. Senere i historisk tid ble så jordbrukets arealer et sted hvor lyselskende arter kunne tilpasse seg og overleve. I dag er slåttemarkene fortsatt truet og mange av deres plante- og insektarter kan vanskelig overleve andre steder. Skjøtsel er altså det eneste som hjelper og i 2018 ble det gitt tilskudd til nær 700 slåttemarker i Norge. I Hjartdal finner vi ett av landets kjerneområder for bevarte slåttemarker, og Kristian Aabø er her en av flere som til artenes beste viderefører bisonmulens arv. (Nationen 26.06.2019.)

For vel 1200-1300 år siden inntraff en stor begivenhet ved Holstad i Ås. En av bygdas mest framtredende skikkelser skulle begraves, og en diger gravhaug var bygd langs allfarveien på raet for at både samtid og ettertid skulle se at her lå en ærerik person og her bodde et mektig folk. Og slik ble gravhaugen langs allfarveien liggende i århundrer, samtidig som folk, samfunn og nærmiljøet rundt gjentatte ganger skiftet ham. I dag heter allfarveien Fv. 152, og årlig passerer titusener av biler graven uten at de kjørende nødvendigvis vet eller tenker over haugens symbolverdi eller innhold. Og strømmen av biler forbi slike oldtidsminner bare øker. I 2000 var det registrert 1 851 929 personbiler i Norge, noe som økte til 2 751 948 i 2018 – dvs. en økning på 900 000 personbiler på 18 år. Om våre hauglagte forfedre langs dagens allfarveier hviler roligere ved at 200.000 av disse er lydløse elbiler er imidlertid høyst usikkert. (Nationen 25.06.2019.)

Fra år 1900 økte bekymringen blant skogkyndige menn om at våre skoger ble hogd for hardt i forhold til deres naturlige gjenvekst. Den gang var dimensjonshogst vanligst, dvs. at alle trær over en viss minstestørrelse ble hogd mens småbusker, skraptrær og misvekster ble stående til hinder for ungskogens oppkomst. Med første verdenskrig fulgte importstopp av kull, noe som medførte en voldsom vedhogst - bl.a. for å skaffe fyring til dampskip og lokomotiv. Med dette som bakteppe skrev skogforvalter Agnar Barth i 1916 «Norges skoger med stormskritt mot undergangen». Artikkelen fikk mye oppmerksomhet med sterke meningsgrupper både for og mot påstanden. Men sannheten var at ingen egentlig visste, og SSB foreslo derfor en nasjonal skogtaksering for å få sikre tall for både skogareal, avvirkning og tilvekst. Stortinget innvilget midler i 1917 og i 1919 startet Landsskogtakseringen opp i Østfold. Bildeparet viser Agnar Barth med tilvekstbor i 1945 samt to av dagens landsskogtaksatorer fra NIBIO – men dessverre nok ikke helt i samme skog! (Nationen 05.07.2019.)

En gang smøg en sti seg langs jordlappen overfor tunet og fram til en enslig snekkerbod oppe i skogkanten. Så kom utviklinga med vei og velstand, men boden ble fortsatt brukt. Da jeg så den første gang syntes det å være en avstemt harmoni mellom hus og natur. Kanskje var det den grønne mosen på bod og blokkstein som fremkalte stemningen, eller muligens bare seinhøstens varsel om at nok et kulturfenomen sakte ebbet ut i lag med et nytt år. Dette var uansett gårdssnekkerens private rike. Her puslet han rundt, fant seg sjøl og lagde småting til nytte for sjel, heim og lommebok. 10 år seinere lå boden fortsatt der og motivets stemning var nær den samme. Buas rødme var riktignok noe falmet og blokksteinen lå omkranset av hissig ungbjerk… Som brukshus tikker også den «einbølte» snekkerboden inn i det siste minutt av den tolvte time, og sammen med den også allmennkunnskapen om deres funksjon, brukere og mangfoldige produkter fra bondestandens tidligere sjølberga liv. (Nationen 08.07.2019.)

«Veien gjennom Brattlandsdalen er et av de mest storarta anlegg i Norge og anses med rette som rutens glanspunkt. Om det ikke fantes noe annet av interesse på hele ruten, ville det lønne seg å foreta reisen blott for å se den mektige fjellkløft med de skummende fosser og vassdrag langt nede i dypet og veien som er hugget ut av fjellsiden med de mektige klippemasser hengende over den som et tak.» Slik omtalte Cooks reisebyrå i England den nye turistveien som åpnet i 1887. Til veien hørte også den 16 meter lange Kleventunnelen, som var blant de første veitunneler i Norge. Den ble boret for hånd, sprengt med dynamitt og deretter ble all stein lempet på trillebår og kjørt ut. Opprinnelig var tunnelen bare 2,5 meter bred, men da biltrafikken økte utover 1920-tallet måtte den utvides. Det skjedde også i 1955 pga. anleggstrafikken ved kraftutbyggingen Røldal-Suldal. På 1990-tallet ble traséen stedvis lagt om, og i 2009 ble en siste rest av gamleveien fredet. (Nationen 02.07.2019.)

I 2019 har Landsskogtakseringen ved NIBIO 100-årsjubileum, og undertegnede har påtatt seg å refotografere gamle skogbilder fra før og etter 1919. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig. Når folk engster seg over at jordbrukets, eller tettsteders kulturlandskap er i rask endring, må det generelt sies å være en langsom reise mot det som skjer på et skogareal i løpet av 100 år. I 1919 dominerte plukkhogst og dimensjonshogst skogbruket, mens utover i århundret overtok flatehogst og skogplantinger mer og mer - hvilket effektivt nullstiller det meste av en skogs eldre inventar og utseende. Sjansen for å gjenfinne samme utsnitt eller enkelttrær etter en hogst eller to er derfor mer enn liten. I tillegg er eldre skogbilder generelt sjelden ledsaget av presise stedsnavn, og bildetitler à la «Furu i Nordmarka» er en heller dårlig ledetråd for gjenfinning. Der det imidlertid har lykkes å refotografere gamle skogmotiv, så har navningen vært god samt at det er karakteristiske element i bildet som kan gjenfinnes. Axel Lindahls bilde fra Hauktjern i Østmarka fra 1887 er et godt eksempel på det. (Nationen 28.06.2019.)

Da fotograf Wilse kom til Karasjok i 1933 lot han seg trolig begeistre over tettstedet nede i den skogkledte elvedalen. Og selv om Wilse kun fotograferte i svart-hvitt ville han nok vært enig i sogneprest Alf Wiigs skildring fra 1936: «Og der på nesset, på den andre siden av den blanke, rolig flytende elv, ligger en hel liten by! Mange og pene hus, noen halvt skjult mellem lysleggede bjerketrær og en liten kirke løfter sin rødmalte tårnhjelm opover takene.» Tettstedsidyllen varte imidlertid ikke lenge, for også hit nådde den brente jords taktikk høsten 1944. I Karasjok ble alle hus bortsett fra korskirken fra 1807 brent. Som eneste gjenstående hus fungerte kirken vinteren 1945 som gjennomgangsstasjon for husløse finnmarkinger på vei til det nylig frigjorte og delvis intakte Øst-Finnmark. Etter krigen ble tettstedet gjenoppbygd, befolkningen økte og en ny og større kirke ble bygd. Den gamle korskirken med sitt røde tak står fortsatt, og er i dag den eldste bevarte kirken i Finnmark. (Nationen 24.07.2019.)

I boka «Mennesket i naturen» skrev Ragnar Frislid i 1969: «Naturens rikdommer er ikke uutømmelige. Fra alle verdensdeler kan det samles altfor mange eksempler på hvordan kortsynt rovdrift nok har gitt øyeblikkelig utbytte – men på lengre sikt har det revet selve eksistensgrunnlaget bort under menneskene. Og dette er ikke ulykkelige hendelser som hører tidligere tider til. Det skjer i dag – først og fremst i form av forurensning og forgiftning av vann, luft og jord, og det kan skje i fremtiden. Det som kan hindre at det skjer er ikke bare ekspertenes viten og innsikt, men først og fremst en sunn og våken sans hos oss alle for verdien av givende jord, av ren luft og rent vann, av de elementene som sammen gir grobunn for liv – for den levende naturen som menneskene er en uløselig del av.» I 2019 fyller utsagnet 50 år, men er fortsatt brennaktuell. Forskjellen er at det ikke lenger er kunnskap om miljøutfordringene som mangler, men viljen til å gjennomføre upopulære tiltak. Kunnskapen har i grove trekk eksistert i 30 år, og i så måte er kunnskapsignorering hovedårsak til den tilstand vår klode nå befinner seg i. (Nationen 01.07.2019.)

I september 1938 er Wilse på tur for å forevige høstens avling. Ved Kråkstad stopper han ved en nyskjært åker og hvor en varm ettersommer tillot å tørke kornet i rauker. (En rauk besto av fire eller flere nek satt opp mot hverandre.) Den gang et yndet fotomotiv av en gammel, men fortsatt utbredt tørkingsmåte. I bakgrunnen anes hovedveien som snor seg fram mellom kornbygdas store jorder og spredte tun, og som fra 1931 mellom Oslo og Ørje het Riksvei 6. Siden 1965 kalles veien E18, og starter i dag i Craigavon i Nord-Irland og ender i St. Petersburg. Siden Wilses dager er veien kraftig ombygd, og brøyter seg nok langt mer rett fram i landskapet enn tidligere. Men alt har sin tid og i Kråkstad er heller ikke dagens E18 bra nok. En ny firefelts motorvei planlegges, og vil - delvis med dyrka mark under sine brede veiskuldre - gå nokså parallelt med dagens vei. Om den virkelig trengs? Tja - det kommer vel an på hvem man spør! (Nationen 03.07.2019.)

Målet med «Tilbakeblikk» er fremskaffe bildepar som gir enkle sammenligninger av hvordan landskap endrer seg over tid, samt bidra til en økt historisk bevisstgjøring om både datidens befolkning og landskap. I dette arbeidet bør også refotografering av motiv som viser konkrete krigshandlinger inngå. Bildeparet her viser hvorfor. Den 23. august 1944 kl. 11.55 ble Vardø utsatt for et massivt russisk flyangrep bestående av 50 bombefly og 70 jagerfly. Målet var den tyske okkupasjonsmaktens forsvarsposisjoner, men angrepet gikk likevel mest ut over lokalbefolkningen. I Vardø døde 14 sivile, 150 bygninger brant ned og byens sentrum ble lagt i ruiner. Fra en høyde på fastlandet ble den enorme bybrannen foreviget av en tilfeldig fotograf, og bildet - som senere er brukt i mange bøker - er nærmest blitt et ikon over Vardø bys tragiske krigsskjebne. Ser man byen fra samme sted i dag er det vanskelig å forstå hvilke drama og lidelser som fant sted her under krigens aller siste fase. (Nationen 24.06.2019.)

I Norge har vi mennesker aldri hatt det bedre enn i dag, mens naturen aldri har hatt det verre. Og mens vår levealder stadig øker, leser vi hver dag hvordan økosystemer ellers i verden trues av kollaps grunnet menneskelige aktiviteter og overbefolkning. Med våre snaut 5,5 millioner innbyggere snakker vi lett om overbefolkning som noe som skjer i andre deler av verden. Det vi imidlertid selv ikke innser er at også vi har, og vil få negative effekter av vår egen overbefolkning. Ei heller at den både skjer planmessig og med myndigheters aksept. Når vi i våre beste jordbruksområder lar våre største byer og tettsteder ese ut over dyrka mark og høyproduktiv skog er det faktisk snakk om overbefolkning på steder som allerede har mer enn nok innbyggere. Så stort som landet er burde det være enkelt å unngå – i stedet fortsetter vi å kanalisere folk dit landets ene prosent av våre matkornarealer ligger. (Nationen 17.08.2019.)