Å ha gode utsyn til både kulturmiljøer og naturlandskap er viktig for vår opplevelse av landskap. I den forbindelse har mange uttrykt at dagens omfattende gjengroing i sum bidrar til å forringe våre landskapsopplevelser. Veldig ofte er det imidlertid kun noen få busker og/eller trær som sperrer for vårt utsyn, mens det bakenforliggende som man ønsker å se fortsatt ligger åpent til. Bildene fra Hadseløya viser dette. Her har ei selje og en rogn fått bre sine greiner utover og dermed tettet igjen åpningen som herfra ga innsyn til både gårdsbruket og fjellene bak.

Å ha gode utsyn til både kulturmiljøer og naturlandskap er viktig for vår opplevelse av landskap. I den forbindelse har mange uttrykt at dagens omfattende gjengroing i sum bidrar til å forringe våre landskapsopplevelser. Veldig ofte er det imidlertid kun noen få busker og/eller trær som sperrer for vårt utsyn, mens det bakenforliggende som man ønsker å se fortsatt ligger åpent til. Bildene fra Hadseløya viser dette. Her har ei selje og en rogn fått bre sine greiner utover og dermed tettet igjen åpningen som herfra ga innsyn til både gårdsbruket og fjellene bak.

Å ha gode utsyn til både kulturmiljøer og naturlandskap er viktig for vår opplevelse av landskap. I den forbindelse har mange uttrykt at dagens omfattende gjengroing i sum bidrar til å forringe våre landskapsopplevelser. Veldig ofte er det imidlertid kun noen få busker og/eller trær som sperrer for vårt utsyn, mens det bakenforliggende som man ønsker å se fortsatt ligger åpent til. Bildene fra Hadseløya viser dette. Her har ei selje og en rogn fått bre sine greiner utover og dermed tettet igjen åpningen som herfra ga innsyn til både gårdsbruket og fjellene bak.

1938-2018. Jordbruk og samferdsel. E18 ved Kråkstad. Ski kom., Akershus. I september 1938 er Wilse på tur for å forevige høstens avling. Ved Kråkstad stopper han ved en nyskjært åker og hvor en varm ettersommer tillot å tørke kornet i rauker. (En rauk besto av fire eller flere nek satt opp mot hverandre.) Den gang et yndet fotomotiv av en gammel, men fortsatt utbredt tørkingsmåte. I bakgrunn anes hovedveien som snor seg fram mellom kornbygdas store jorder og spredte tun, og som fra 1931 mellom Oslo og Ørje het Riksvei 6. Siden 1965 kalles veien E18, og starter i dag i Craigavon i Nord-Irland og ender i St. Petersburg. Siden Wilses dager er veien kraftig ombygd, og brøyter seg nok langt mer rett fram i landskapet enn tidligere. Men alt har sin tid og i Kråkstad er heller ikke dagens E18 bra nok. En ny firefelts motorvei planlegges, og vil - delvis med dyrka mark under sine brede veiskuldre - gå nokså parallelt med dagens vei. Om den virkelig trengs? Tja - det kommer vel an på hvem man spør!

1933 - 2018. Kunnskapsignorering og miljøtilstand (Øvrevatn i Porsanger, Finnmark). I boka «Mennesket i naturen» skrev Ragnar Frislid i 1969: «Naturens rikdommer er ikke uutømmelige. Fra alle verdensdeler kan det samles altfor mange eksempler på hvordan kortsynt rovdrift nok har gitt øyeblikkelig utbytte – men på lengre sikt har det revet selve eksistensgrunnlaget bort under menneskene. Og dette er ikke ulykkelige hendelser som hører tidligere tider til. Det skjer i dag – først og fremst i form av forurensning og forgiftning av vann, luft og jord, og det kan skje i fremtiden. Det som kan hindre at det skjer er ikke bare ekspertenes viten og innsikt, men først og fremst en sunn og våken sans hos oss alle for verdien av givende jord, av ren luft og rent vann, av de elementene som sammen gir grobunn for liv – for den levende naturen som menneskene er en uløselig del av.» I 2019 fyller utsagnet 50 år, men er fortsatt brennaktuell. Forskjellen er at det ikke lenger er kunnskap om miljøutfordringene som mangler, men viljen til å gjennomføre upopulære tiltak. Kunnskapen har i grove trekk eksistert i 30 år, og i så måte er kunnskapsignorering hovedårsak til den tilstand vår klode nå befinner seg i.

1938-2018. Jordbruk og samferdsel. E18 ved Kråkstad. Ski kom., Akershus. I september 1938 er Wilse på tur for å forevige høstens avling. Ved Kråkstad stopper han ved en nyskjært åker og hvor en varm ettersommer tillot å tørke kornet i rauker. (En rauk besto av fire eller flere nek satt opp mot hverandre.) Den gang et yndet fotomotiv av en gammel, men fortsatt utbredt tørkingsmåte. I bakgrunn anes hovedveien som snor seg fram mellom kornbygdas store jorder og spredte tun, og som fra 1931 mellom Oslo og Ørje het Riksvei 6. Siden 1965 kalles veien E18, og starter i dag i Craigavon i Nord-Irland og ender i St. Petersburg. Siden Wilses dager er veien kraftig ombygd, og brøyter seg nok langt mer rett fram i landskapet enn tidligere. Men alt har sin tid og i Kråkstad er heller ikke dagens E18 bra nok. En ny firefelts motorvei planlegges, og vil - delvis med dyrka mark under sine brede veiskuldre - gå nokså parallelt med dagens vei. Om den virkelig trengs? Tja - det kommer vel an på hvem man spør!

1933 - 2018. Kunnskapsignorering og miljøtilstand (Øvrevatn i Porsanger, Finnmark). I boka «Mennesket i naturen» skrev Ragnar Frislid i 1969: «Naturens rikdommer er ikke uutømmelige. Fra alle verdensdeler kan det samles altfor mange eksempler på hvordan kortsynt rovdrift nok har gitt øyeblikkelig utbytte – men på lengre sikt har det revet selve eksistensgrunnlaget bort under menneskene. Og dette er ikke ulykkelige hendelser som hører tidligere tider til. Det skjer i dag – først og fremst i form av forurensning og forgiftning av vann, luft og jord, og det kan skje i fremtiden. Det som kan hindre at det skjer er ikke bare ekspertenes viten og innsikt, men først og fremst en sunn og våken sans hos oss alle for verdien av givende jord, av ren luft og rent vann, av de elementene som sammen gir grobunn for liv – for den levende naturen som menneskene er en uløselig del av.» I 2019 fyller utsagnet 50 år, men er fortsatt brennaktuell. Forskjellen er at det ikke lenger er kunnskap om miljøutfordringene som mangler, men viljen til å gjennomføre upopulære tiltak. Kunnskapen har i grove trekk eksistert i 30 år, og i så måte er kunnskapsignorering hovedårsak til den tilstand vår klode nå befinner seg i.

1933 - 2018. Kunnskapsignorering og miljøtilstand (Øvrevatn i Porsanger, Finnmark). I boka «Mennesket i naturen» skrev Ragnar Frislid i 1969: «Naturens rikdommer er ikke uutømmelige. Fra alle verdensdeler kan det samles altfor mange eksempler på hvordan kortsynt rovdrift nok har gitt øyeblikkelig utbytte – men på lengre sikt har det revet selve eksistensgrunnlaget bort under menneskene. Og dette er ikke ulykkelige hendelser som hører tidligere tider til. Det skjer i dag – først og fremst i form av forurensning og forgiftning av vann, luft og jord, og det kan skje i fremtiden. Det som kan hindre at det skjer er ikke bare ekspertenes viten og innsikt, men først og fremst en sunn og våken sans hos oss alle for verdien av givende jord, av ren luft og rent vann, av de elementene som sammen gir grobunn for liv – for den levende naturen som menneskene er en uløselig del av.» I 2019 fyller utsagnet 50 år, men er fortsatt brennaktuell. Forskjellen er at det ikke lenger er kunnskap om miljøutfordringene som mangler, men viljen til å gjennomføre upopulære tiltak. Kunnskapen har i grove trekk eksistert i 30 år, og i så måte er kunnskapsignorering hovedårsak til den tilstand vår klode nå befinner seg i.

1980-2018. Et konfirmasjonsbildes minner. Gardermoen. Ullensaker kom., Akershus. Å rydde i glemte skuffer og esker kan frambringe minner man egentlig helt har fortrengt. Slik virket i hvert fall et gammelt konfirmasjonsbilde på meg. Omgitt av familie, venner og bikkja sitter jeg på huk, og tenker kanskje at dagen ikke ble så spesiell som forventet. Men uansett er det ikke folka som vekker minnene, men alle detaljene rundt et hus som for lengst er borte. Og med det også all den synlige innsats vi som familie hadde lagt ned i et nedslitt 50-talls hus. Betongterrassen i to nivå, en selvmurt utepeis og utallige hjemmelagde hagehellere som faderen brukte en hel sommer på å støpe i én enkelt støpeform. Og alt som ellers ikke ses på bildet! Alle husets rom, garasjen og en evig krevende kjøkkenhage. For et arbeid! Men, også for en stolthet vi sammen eide når alt gradvis tok form og omsider ble ferdig. Så gikk noen år og brått bestemte Stortinget at hovedflyplassen likevel skulle bygges på Gardermoen. Men som man ser ble det - på nøyaktig samme sted - en helt annen bygningshistorie …

1980-2018. Et konfirmasjonsbildes minner. Gardermoen. Ullensaker kom., Akershus. Å rydde i glemte skuffer og esker kan frambringe minner man egentlig helt har fortrengt. Slik virket i hvert fall et gammelt konfirmasjonsbilde på meg. Omgitt av familie, venner og bikkja sitter jeg på huk, og tenker kanskje at dagen ikke ble så spesiell som forventet. Men uansett er det ikke folka som vekker minnene, men alle detaljene rundt et hus som for lengst er borte. Og med det også all den synlige innsats vi som familie hadde lagt ned i et nedslitt 50-talls hus. Betongterrassen i to nivå, en selvmurt utepeis og utallige hjemmelagde hagehellere som faderen brukte en hel sommer på å støpe i én enkelt støpeform. Og alt som ellers ikke ses på bildet! Alle husets rom, garasjen og en evig krevende kjøkkenhage. For et arbeid! Men, også for en stolthet vi sammen eide når alt gradvis tok form og omsider ble ferdig. Så gikk noen år og brått bestemte Stortinget at hovedflyplassen likevel skulle bygges på Gardermoen. Men som man ser ble det - på nøyaktig samme sted - en helt annen bygningshistorie …

Jordbrukets endringer de siste 50 år har gjort at flere tradisjonelle natur- og kulturmarkstyper har gått sterkt tilbake. For å bøte på noe av dette åpner Naturmangfoldloven av 2009 for at enkelte av disse k¬an få en ekstra beskyttelse som Utvalgt naturtype. Slåttemarker, dvs. ugjødsla naturenger som årlig slås, ble en slik type i 2011. Om brukshistorien til våre slåttemarker kun går tilbake ca. 2000 år, går likevel deres arters opprinnelse og utvikling tilbake til forhistoriske tid da hyppige branner og enorme flokker med ville beitedyr holdt store landområder lysåpent og snaut. Senere i historisk tid ble så jordbrukets arealer et sted hvor lyselskende arter kunne tilpasse seg og overleve. I dag er slåttemarkene fortsatt truet og mange av deres plante- og insektarter kan vanskelig overleve andre steder. Skjøtsel er altså det eneste som hjelper og i 2018 ble det gitt tilskudd til nær 700 slåttemarker i Norge. I Hjartdal finner vi ett av landets kjerneområder for bevarte slåttemarker, og Kristian Aabø er her en av flere som til artenes beste viderefører bisonmulens arv.

1980-2018. Et konfirmasjonsbildes minner. Gardermoen. Ullensaker kom., Akershus. Å rydde i glemte skuffer og esker kan frambringe minner man egentlig helt har fortrengt. Slik virket i hvert fall et gammelt konfirmasjonsbilde på meg. Omgitt av familie, venner og bikkja sitter jeg på huk, og tenker kanskje at dagen ikke ble så spesiell som forventet. Men uansett er det ikke folka som vekker minnene, men alle detaljene rundt et hus som for lengst er borte. Og med det også all den synlige innsats vi som familie hadde lagt ned i et nedslitt 50-talls hus. Betongterrassen i to nivå, en selvmurt utepeis og utallige hjemmelagde hagehellere som faderen brukte en hel sommer på å støpe i én enkelt støpeform. Og alt som ellers ikke ses på bildet! Alle husets rom, garasjen og en evig krevende kjøkkenhage. For et arbeid! Men, også for en stolthet vi sammen eide når alt gradvis tok form og omsider ble ferdig. Så gikk noen år og brått bestemte Stortinget at hovedflyplassen likevel skulle bygges på Gardermoen. Men som man ser ble det - på nøyaktig samme sted - en helt annen bygningshistorie …

Jordbrukets endringer de siste 50 år har gjort at flere tradisjonelle natur- og kulturmarkstyper har gått sterkt tilbake. For å bøte på noe av dette åpner Naturmangfoldloven av 2009 for at enkelte av disse k¬an få en ekstra beskyttelse som Utvalgt naturtype. Slåttemarker, dvs. ugjødsla naturenger som årlig slås, ble en slik type i 2011. Om brukshistorien til våre slåttemarker kun går tilbake ca. 2000 år, går likevel deres arters opprinnelse og utvikling tilbake til forhistoriske tid da hyppige branner og enorme flokker med ville beitedyr holdt store landområder lysåpent og snaut. Senere i historisk tid ble så jordbrukets arealer et sted hvor lyselskende arter kunne tilpasse seg og overleve. I dag er slåttemarkene fortsatt truet og mange av deres plante- og insektarter kan vanskelig overleve andre steder. Skjøtsel er altså det eneste som hjelper og i 2018 ble det gitt tilskudd til nær 700 slåttemarker i Norge. I Hjartdal finner vi ett av landets kjerneområder for bevarte slåttemarker, og Kristian Aabø er her en av flere som til artenes beste viderefører bisonmulens arv.

Jordbrukets endringer de siste 50 år har gjort at flere tradisjonelle natur- og kulturmarkstyper har gått sterkt tilbake. For å bøte på noe av dette åpner Naturmangfoldloven av 2009 for at enkelte av disse k¬an få en ekstra beskyttelse som Utvalgt naturtype. Slåttemarker, dvs. ugjødsla naturenger som årlig slås, ble en slik type i 2011. Om brukshistorien til våre slåttemarker kun går tilbake ca. 2000 år, går likevel deres arters opprinnelse og utvikling tilbake til forhistoriske tid da hyppige branner og enorme flokker med ville beitedyr holdt store landområder lysåpent og snaut. Senere i historisk tid ble så jordbrukets arealer et sted hvor lyselskende arter kunne tilpasse seg og overleve. I dag er slåttemarkene fortsatt truet og mange av deres plante- og insektarter kan vanskelig overleve andre steder. Skjøtsel er altså det eneste som hjelper og i 2018 ble det gitt tilskudd til nær 700 slåttemarker i Norge. I Hjartdal finner vi ett av landets kjerneområder for bevarte slåttemarker, og Kristian Aabø er her en av flere som til artenes beste viderefører bisonmulens arv.

For vel 12-1300 år siden inntraff en stor begivenhet ved Holstad i Ås. En av bygdas mest framtredende skikkelser skulle begraves, og en diger gravhaug var bygd langs allfarveien på raet for at både samtid og ettertid skulle se at her lå en ærerik person og her bodde et mektig folk. Og slik ble gravhaugen langs allfarveien liggende i århundrer, samtidig som folk, samfunn og nærmiljøet rundt gjentatte ganger skiftet ham. I dag heter allfarveien F152, og årlig passerer titusener av biler graven uten at de kjørende nødvendigvis vet eller tenker over haugens symbolverdi eller innhold. Og strømmen av biler forbi slike oldtidsminner bare øker. I 2000 var det registrert 1 851 929 personbiler i Norge, noe som økte til 2 751 948 i 2018 – dvs. en økning på 900 000 personbiler på 18 år. Om våre hauglagte forfedre langs dagens allfarveier hviler roligere ved at 200.000 av disse er lydløse elbiler er imidlertid høyst usikkert.

For vel 12-1300 år siden inntraff en stor begivenhet ved Holstad i Ås. En av bygdas mest framtredende skikkelser skulle begraves, og en diger gravhaug var bygd langs allfarveien på raet for at både samtid og ettertid skulle se at her lå en ærerik person og her bodde et mektig folk. Og slik ble gravhaugen langs allfarveien liggende i århundrer, samtidig som folk, samfunn og nærmiljøet rundt gjentatte ganger skiftet ham. I dag heter allfarveien F152, og årlig passerer titusener av biler graven uten at de kjørende nødvendigvis vet eller tenker over haugens symbolverdi eller innhold. Og strømmen av biler forbi slike oldtidsminner bare øker. I 2000 var det registrert 1 851 929 personbiler i Norge, noe som økte til 2 751 948 i 2018 – dvs. en økning på 900 000 personbiler på 18 år. Om våre hauglagte forfedre langs dagens allfarveier hviler roligere ved at 200.000 av disse er lydløse elbiler er imidlertid høyst usikkert.

For vel 12-1300 år siden inntraff en stor begivenhet ved Holstad i Ås. En av bygdas mest framtredende skikkelser skulle begraves, og en diger gravhaug var bygd langs allfarveien på raet for at både samtid og ettertid skulle se at her lå en ærerik person og her bodde et mektig folk. Og slik ble gravhaugen langs allfarveien liggende i århundrer, samtidig som folk, samfunn og nærmiljøet rundt gjentatte ganger skiftet ham. I dag heter allfarveien F152, og årlig passerer titusener av biler graven uten at de kjørende nødvendigvis vet eller tenker over haugens symbolverdi eller innhold. Og strømmen av biler forbi slike oldtidsminner bare øker. I 2000 var det registrert 1 851 929 personbiler i Norge, noe som økte til 2 751 948 i 2018 – dvs. en økning på 900 000 personbiler på 18 år. Om våre hauglagte forfedre langs dagens allfarveier hviler roligere ved at 200.000 av disse er lydløse elbiler er imidlertid høyst usikkert.

1944-2018. Målet med «Tilbakeblikk» er fremskaffe bildepar som gir enkle sammenligninger av hvordan landskap endrer seg over tid, samt bidra til en økt historisk bevisstgjøring om både datidens befolkning og landskap. I dette arbeidet bør også refotografering av motiv som viser konkrete krigshandlinger inngå. Bildeparet her viser hvorfor. Den 23.august 1944 kl. 11:55 ble Vardø utsatt for et massivt russisk flyangrep bestående av 50 bombefly og 70 jagerfly. Målet var den tyske okkupasjonsmaktens forsvarsposisjoner, men angrepet gikk likevel mest ut over lokalbefolkningen. I Vardø døde 14 sivile, 150 bygninger brant ned og byens sentrum ble lagt i ruiner. Fra en høyde på fastlandet ble den enorme bybrannen foreviget av en tilfeldig fotograf, og bildet - som senere er brukt i mange bøker - er nærmest blitt et ikon over Vardø bys tragiske krigsskjebne. Ser man byen fra samme sted i dag er det vanskelig å forstå hvilke drama og lidelser som fant sted her under krigens aller siste fase.

1944-2018. Målet med «Tilbakeblikk» er fremskaffe bildepar som gir enkle sammenligninger av hvordan landskap endrer seg over tid, samt bidra til en økt historisk bevisstgjøring om både datidens befolkning og landskap. I dette arbeidet bør også refotografering av motiv som viser konkrete krigshandlinger inngå. Bildeparet her viser hvorfor. Den 23.august 1944 kl. 11:55 ble Vardø utsatt for et massivt russisk flyangrep bestående av 50 bombefly og 70 jagerfly. Målet var den tyske okkupasjonsmaktens forsvarsposisjoner, men angrepet gikk likevel mest ut over lokalbefolkningen. I Vardø døde 14 sivile, 150 bygninger brant ned og byens sentrum ble lagt i ruiner. Fra en høyde på fastlandet ble den enorme bybrannen foreviget av en tilfeldig fotograf, og bildet - som senere er brukt i mange bøker - er nærmest blitt et ikon over Vardø bys tragiske krigsskjebne. Ser man byen fra samme sted i dag er det vanskelig å forstå hvilke drama og lidelser som fant sted her under krigens aller siste fase.

1944-2018. Målet med «Tilbakeblikk» er fremskaffe bildepar som gir enkle sammenligninger av hvordan landskap endrer seg over tid, samt bidra til en økt historisk bevisstgjøring om både datidens befolkning og landskap. I dette arbeidet bør også refotografering av motiv som viser konkrete krigshandlinger inngå. Bildeparet her viser hvorfor. Den 23.august 1944 kl. 11:55 ble Vardø utsatt for et massivt russisk flyangrep bestående av 50 bombefly og 70 jagerfly. Målet var den tyske okkupasjonsmaktens forsvarsposisjoner, men angrepet gikk likevel mest ut over lokalbefolkningen. I Vardø døde 14 sivile, 150 bygninger brant ned og byens sentrum ble lagt i ruiner. Fra en høyde på fastlandet ble den enorme bybrannen foreviget av en tilfeldig fotograf, og bildet - som senere er brukt i mange bøker - er nærmest blitt et ikon over Vardø bys tragiske krigsskjebne. Ser man byen fra samme sted i dag er det vanskelig å forstå hvilke drama og lidelser som fant sted her under krigens aller siste fase.

1938-2018. Jordbruk og samferdsel. E18 ved Kråkstad. Ski kom., Akershus. I september 1938 er Wilse på tur for å forevige høstens avling. Ved Kråkstad stopper han ved en nyskjært åker og hvor en varm ettersommer tillot å tørke kornet i rauker. (En rauk besto av fire eller flere nek satt opp mot hverandre.) Den gang et yndet fotomotiv av en gammel, men fortsatt utbredt tørkingsmåte. I bakgrunn anes hovedveien som snor seg fram mellom kornbygdas store jorder og spredte tun, og som fra 1931 mellom Oslo og Ørje het Riksvei 6. Siden 1965 kalles veien E18, og starter i dag i Craigavon i Nord-Irland og ender i St. Petersburg. Siden Wilses dager er veien kraftig ombygd, og brøyter seg nok langt mer rett fram i landskapet enn tidligere. Men alt har sin tid og i Kråkstad er heller ikke dagens E18 bra nok. En ny firefelts motorvei planlegges, og vil - delvis med dyrka mark under sine brede veiskuldre - gå nokså parallelt med dagens vei. Om den virkelig trengs? Tja - det kommer vel an på hvem man spør!

Personen på bildet er Oskar Puschmann.

Personen på bildet er Oskar Puschmann.

Personen på bildet er Oskar Puschmann.

Personen på bildet er Oskar Puschmann.