• Oskar Puschmann
    Fv. 259, Gauteidvegen ved Øvre Myrer i Sørum.
  • Oskar Puschmann
    1960-tallet nevnes ofte som et tiår med store samfunnsbrytninger. Det var et tiår med både optimisme og stor økonomisk vekst, men også en tid med farvel til mange gamle tradisjoner og arbeidsformer. Det var da hesten ble byttet ut med traktoren, at seterbruket opphørte, at siste kua forlot fjøset eller at bruket på øya, i skogen eller opp mot fjellet ble lagt ned. Med presset fra alt det nye måtte det gamle vike, og ofte kom endringene så raskt at man ikke rakk å dokumentere dem før det var for seint. Kjell Torleif Enlid fra Budalen gjorde imidlertid noe. Høsten 1963 hadde han hørt at et eldre ektepar som setret på gammelmåten i Budalen skulle gi seg, og at de nå for siste gang var på vei hjem med hest og kjerre og alt verdifullt utstyr. Ved Krigsvollbekken la han seg på lur i skogen og foreviget de gamles ferd mot en ny tid. I dag er bildet kun et minne, mens den gamle brua ble erstattet med en bærekraftig ny. (Nationen 31.07.2019.)
  • OSKAR PUSCHMANN
    Bildet fra 1943 viser tyske soldater i en enkel skytterstilling ved Talvik i Finnmark. Stillingen lå langs veien og med god utsikt over bygda. Ved tyskernes tilbaketrekning i 1944 ble hele tettstedet brent bortsett fra kirka. I 2018 lå den gamle skytterstillingen omgitt av lauvskog, men de oppspadde jordvollene kunne fortsatt ses. Hovedveien var lagt om og gamleveien fungerte nå bl.a. som snarvei for skolebarn. I dag er det lenge siden krigen tok slutt, og for dagens unge er det en historie de ikke har noe personlig forhold til. Tilbakeblikk-prosjektet har pr. i dag flere bilder fra steder der krigen satte dype merker i både menneskesinn og landskap. Der de fysiske sporene nå i økende grad forsvinner, kan kanskje refotografering bidra til å både bevare og forståeliggjøre minnet om ulike steders krigshistorie – også for kommende slekter. Men det haster, for tiden leger alle sår, men evig tapes kun det glemte. (Nationen 19.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Etter å ha forsøkt å formidle jordbrukslandskapets kvaliteter og utfordringer i 30 år, undres jeg fortsatt over hvor lite «folk flest» skjønner av endringsprosessene i våre landskap. Og da særlig knyttet til fenomenet gjengroing. Mange tror f.eks. at ei åpen grasslette i tett skog er naturlig, og evner kanskje ikke helt å se at sletta er lysåpen fordi noen lenge har stelt den. Men hår- og skjeggvekst det skjønner folk! Og derfor blir gjengroingen i våre landskap her forsøkt illustrert ved endringsbilder av en ustyrlig skjeggvekst. I 1900 var Norge et fattig land, og mye av landets befolkning var knyttet til jordbruk. Alle jordbruksareal ble høstet og det var glattbarbert og vakkert over alt. I 1940 var det ufred i landet og de fleste arealer var i bruk. Rundt 1970 var jordbruket mekanisert og lite produktive areal fikk gro til med skog. I 2019 er mange gårder og jordbruksgrender nedlagt og landskapet har fritt fått utvikle seg til et villnis helt uten dametekke eller annen såkalt attraksjonsverdi. (Nationen 05.08.2019.)
  • OSKAR PUSCHMANN
    I september 1885 dro Axel Lindahl over Hjørundfjorden fra Sæbø til Leknes ved inngangen til Norangsfjorden. Det var midt på dagen, sola skinte og sjøen lå blikkstille. Muligens i påvente av skyss videre tar han med seg kamera opp på haugen bak tunet og lager et stemningsfullt bilde av fjorden. Bildet er uvanlig stramt komponert til Lindahl å være, der han lar et buktende steingjerde danne bildets nedre kant. Og nettopp steingjerdet er det som fanger interessen. Her er hundrevis av stein møysommelig blitt plukket opp fra eng og åker, og deretter av kyndige hender lagt som et varig skille mot beitemarka nedenfor. Og siden håslåtten nå akkurat var over kan man ane hvordan plikt og nøysomhet har krafset med seg hvert et strå langsetter gjerdet. De var nøye på det de gamle, og de ville i tillegg ha det pent rundt seg. I dag er både steingjerdet og den fullkomne utsikt skjult av lauvkjerr og kratt. (Nationen 30.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Å rydde i glemte skuffer og esker kan frambringe minner man egentlig helt har fortrengt. Slik virket i hvert fall et gammelt konfirmasjonsbilde på meg. Omgitt av familie, venner og bikkja sitter jeg på huk, og tenker kanskje at dagen ikke ble så spesiell som forventet. Men uansett er det ikke folka som vekker minnene, men alle detaljene rundt et hus som for lengst er borte. Og med det også all den synlige innsats vi som familie hadde lagt ned i et nedslitt 50-talls hus. Betongterrassen i to nivå, en selvmurt utepeis og utallige hjemmelagde hagehellere som faderen brukte en hel sommer på å støpe i én enkelt støpeform. Og alt som ellers ikke ses på bildet! Alle husets rom, garasjen og en evig krevende kjøkkenhage. For et arbeid! Men, også for en stolthet vi sammen eide når alt gradvis tok form og omsider ble ferdig. Så gikk noen år og brått bestemte Stortinget at hovedflyplassen likevel skulle bygges på Gardermoen. Men som man ser ble det - på nøyaktig samme sted - en helt annen bygningshistorie… (Nationen 29.06.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Samemisjonens kapell for fjellsamer, Aisaroaivi.
  • Oskar Puschmann
  • Oskar Puschmann
    Fra bydelen Cicignon i Fredrikstad.
  • Oskar Puschmann
    Fredrikstad.
  • Oskar Puschmann
    Tørkesommeren 2018 har vist Sør-Norge hva et varmere globalt klima kan skape av problemer. Om årets tørke er en enkelthendelse eller blir en hyppigere gjest, gjenstår å se. Klimaforskere verden over har uansett i en årrekke varslet et slikt scenario. Og hvis det skulle stemme, så er Norge i en langt heldigere situasjon enn de fleste land ellers i verden. Med vår beliggenhet i nord strekker landet seg over flere klimasoner, og det skal mye til for at hele Norge samtidig skal utsettes for en tørke som vi nå har hatt i Sør-Norge. Og nettopp derfor bør vi se med nye øyne mot nord. I mange tiår har det her vært en storstilt nedlegging av jordbruksareal, og i mange grender er enten mye eller all jord gått ut av drift. Å gjenoppta slike areal vil gi mer åpne landskap, mer levende bygder og et langt rikere kulturlandskap. Samtidig som det og vil kunne bli et sårt tiltrengt fôrbidrag til bønder i sør – enten husdyra nå bor i Norge eller lenger ned i Europa. (Nationen 10.08.2018.)
  • Oskar Puschmann
    Da fotograf Erik Olsen i 1889 foreviget gamle Melhus kirke, var det trolig veldig bevisst. Det var nemlig bestemt at middelalderkirken skulle rives og erstattes av en større. Den nye kirken ble innviet i 1892, og den gamle ble raskt glemt. Bildet til E. Olsen overlevde imidlertid, og skapte begeistring da det for noen år siden dukket opp hos Stiftelsen Prestegårdslåna i Melhus. Særlig undret stiftelsens leder, Kristine Kaasa Moe, på hvor stor forskjellen mellom ny og gammel kirke egentlig var. Og fordi Prestegårdslåna står så godt bevart ved siden av, så ville vel en refotografering kunne vise det, tenkte hun. Resultatet ble både artig og overraskende. Ingen kunne nemlig huske at nykirka også ble trukket lenger fram på haugen. Gammelkirka kom også tydeligere fram i vår bevissthet når de to kirkene nå direkte kan sammenlignes. Og kanskje forstår man også i dag bedre hvorfor gammelkirka ble revet: I Melhus trengte en sterkt voksende befolkning rett og slett en større kirke. (Nationen 31.07.2018.)
  • OSKAR PUSCHMANN
    I 1980 ble høyet fortsatt bært inn på låven på den brattlendte gården Åkre nordre i Svartdal. Daleslåtten hadde vært god, og 68 år gamle Jon Barstad bidro med å få en diger bør opp til låven vel 60 høydemeter lenger opp i lia. Vel framme fotograferte svigersønn Bjarne Holtar den tungvinte frakten, og foreviget dermed også noe som tok slutt den sommeren. Året etter overtok han og kona Ingeborg, og da kom det omsider traktor på gården. I 2018 er det 38 år siden høybæringen tok slutt, og Bjarne og Ingeborg hadde også fullført sin småbruksgjerning. Minnene om tidligere arbeidsmåter har de fortsatt, men ettersom tiåra går blir det stadig færre som kan fortelle om dem. Heldigvis finnes fortsatt slike bilder, og det er i tilknytning til dem min oppfordring nå går til vår eldste: Ta opp på lydbånd den historien som kan knyttes til slike bilder. Og selv om det kanskje vil føles som en fortelling om et liv i små forhold, så tro meg; ettersom tida går vil også de historiene få sin skjønnhet og sin egen historiske verdi. (Nationen 15.08.2018.)
  • Oskar Puschmann
    Etter å ha bladd i mange private fotoalbum rundt om på gårder i Norge, er det fristende å si at i de fleste bondehjem finnes det relativt få landskapsbilder eller foto av folk i arbeid fra egen gård. I hvert fall ikke av tidlig 1900-talls årgang. De bilder som gårdens folk selv tok er gjerne av kategorien «ny låve» eller «oss - stivpynta på trappa». Og skulle det finnes noen virkelig gode landskaps- eller arbeidsmotiv så er de gjerne tatt av folk utenfra, dvs. av besøkende som opplevde gården langt mer eksotisk enn husstanden selv. Dette er også langt på vei tilfellet med Ada Edvardsens flotte fotoalbum fra Steigen gård på Engeløya. Her kom det bl.a. en amerikansk slektning på besøk i 1910, og mye av det han så av folk og hus ble foreviget. Heldigvis sendte han også kopier tilbake til Norge, hvilket i dag utgjør et verdifullt bidrag ti­l gårdens slektshistorie. Å refotografere slike gamle bilder med dagens folk er alltid veldig artig – både for husstand og fotograf. (Nationen 27.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Søndag 6. juli 1884 kom svenske Axel Lindahl til Heddal stavkirke hvor han tok ett av sine mest kjente bilder. Med sin erfaring som atelierfotograf var Lindahl vant med å instruere folk foran kamera, men det var i Sverige hvor han var mer på hjemmebane enn på den norske landsbygda. Å få Heddals allmue til å stille seg opp etter endt gudstjeneste krevde nok noe mer. Søndag 20. mai 2018 skulle jeg gjenskape samme motiv. Det var barnedåp i Heddal stavkirke, og rett før gudstjenesten ble sokneprest Terje Nyvoll spurt om å bistå med å få kirkefolket med på bildet. Det gikk veldig greit! For ved seremoniens slutt strømmet folk velvillig ut og spredte seg raskt ut foran hovedinngangen hvor tre ulike bilder ble tatt. Ett panorama med alle tilstedeværende, ett med et utvalg av folket innenfor samme utsnitt som i Lindahls bilde og ett med bare dåps- og bunadsfolket. Sistnevnte versjon med dåpsbarnet Maren og de stolte foreldre Mathis og Anne Britt ser du her. (Nationen 29.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    I år er det 160 år siden Aas landbruksskole åpnet og 32 unge menn tok plass i et splitter nytt skoleanlegg. Her på tuftene etter Vollebekk gård, hvor Christian Falsen vinteren 1814 skrev sitt utkast til Norges grunnlov, ble omsider skolen bygd etter å ha gått noen år og solide diskusjonsrunder i Stortinget. A. C. Moestues bilde fra ca. 1865 er tatt vel seks år etter skolestart og fra Smia (t.v.) ser man her Svanedammen og husa Tivoli, Cirkus og Økonomibygningen som den gang dannet skolens frontparti. I 1901 ble Cirkus påbygd og forlenget slik at «baksiden» dannet en markert fasade i det store parkrommet med Urbygningen og etter hvert Tårnbygningen. Skolen ble høyskole i 1897 og het fram til 2005 Norges landbrukshøgskole (NLH). Da ble den universitet under navnet UMB, og etter sammenslåing med Norges veterinærhøgskole i 2014 heter den nå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Parkene ved NMBU er noen av Norges vakreste, noe mitt refotograferte bilde dessverre ikke rettferdiggjør. (Nationen 23.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Gjennom hele 1900-tallet var «skogsaken» en viktig nasjonal samfunnsoppgave, dvs. å gjenreise landets uthogde skoger. Også Landsskogtakseringen påpekte raskt at det sto dårlig til med foryngelsen i våre barskoger. Historisk hadde skogen vært noe man høstet gjennom hogst, og så ordnet naturen selv med gjenvekst. På slutten av 1800-tallet innså man imidlertid at skulle skogen bli optimal for tømmerproduksjon, måtte bl.a. en storstilt og organisert planting til. Ideen om å bruke skolebarn til dette kom fra forstmester, senere skogdirektør, Michael Saxlund i 1890. Så i 1891, i regi av Den norske Forstforening, plantet 320 skolebarn ut 65 100 småtrær. Bruk av skolebarn til skogplanting ble en suksess og innen 1929 hadde de plantet ut 41,5 millioner trær. Fotograf Wilse var også interessert i skogsaken og tok i 1904 bilder av skolebarn i aksjon. Hvor vites ikke, men en slags refotografering ble gjort på Krokskogen i 2019 da Landsskogtakseringen ved NIBIO takserte et 45 år gammelt plantefelt – hvilket altså kunne vært andre generasjon skog etter 1904-skolebarnas utplanting. (Nationen 26.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    I 2019 snakkes det mye om vår klodes store økologiske utfordringer, bl.a. om effektene av en stadig økende insektkollaps. I den sammenheng blir det også fokusert på hvilken betydning våre gamle, men nå nedlagte slåtte- og beitemarker kan ha for et lokalt plante-, dyre- og insektliv. For å studere dette nærmere har landskapsovervåkingsavdelingen ved NIBIO opprettet et eget lite «landskapslaboratorium» på gården Sæther nordre i Sørum kommune. Dette var en av landets første økologiske gårder og som allerede på 1970-tallet ble strengt drevet etter øko-filosofiske prinsipper. Blant annet var gårdsdriften kun basert på stedegne fôr- og beiteressurser, ingen areal ble planert, kunstgjødsel og sprøytemidler ble unngått og kyrne ble avlet fram for å være best mulig tilpasset gårdens bakkete ravinebeiter. I 2003 ble gården lagt ned, og slåtte- og beitebakkene har siden ligget brakk. Nå vil imidlertid neste generasjon igjen forsøke å skjøtte noen av de gamle arealene, og NIBIO er invitert til å følge utviklingen ved å bl.a. registrere planter, fugl og insekter i noen av de gamle bakkene. (Nationen 17.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    I 1919 startet Norges første landsskogtaksering opp i Østfold fylke. Målet med takseringen var å få fylkesdata om: a) samlet skogareal og produktivt areal, b) løpende årlig tilvekst og treforråd, c) foryngelsesforhold og d) skogens tilstand og bestokning. Ved å legge ut såkalte takseringslinjer med fire kilometers avstand gjennom hele fylket, ble nærmest alt innenfor et ti meter bredt belte langs hver linje registrert. Dvs. innmark, hagemark, skogmark, myr og impediment mark. Skogen ble inndelt i lauv- og barskog i tre boniteter, og barskog inndelt etter hogst- og foryngelsesforhold, m.m. Allerede etter takseringen i Østfold ga Landsskogtakseringen langt mer pålitelige data enn tidligere arealstatistikk hadde gitt. I de neste årene fulgte så Akershus, Hedmark og Nord-Trøndelag – før alle landets fylker var ferdig taksert i 1932. På sin ferd gjennom skogen i 1920-åra møtte nok takstlagene mange setre som i dag er nedlagt, som f.eks. her illustrert ved Byseter i Enebakk anno 1929 og 2019. (Nationen 15.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Høsten 1884 slet en husmann fra Bøverdalen seg nær helseløs ved å bygge en steinhytte ved Juvvatnet, 1841 meter over havet. Mannen var den kjente fører til Galdhøpiggen, Knud Vole. Fra Røisheim til Juvvatnet er det vel 8,5 km i luftlinje med en høydeforskjell på 1325 meter, og opp hit enten kløvet Knud, bar på rygg eller trakk på kjelke alt av tremateriale og interiør til hytta. Grunnen til prosjektet lå i Knud Voles lange erfaring som fører på Galdhøpiggen. Ofte hadde han opplevd veldige væromslag, og da det ikke fantes ly måtte turistene svært ofte snu. Nå derimot fikk turistene nattely, og best av alt - de kunne neste morgen se soloppgangen fra Galdhøpiggen. Siden har Juvasshytta utviklet seg til et storstilt nasjonalt turistanlegg og ble i 2018 besøkt av titusener som alle skulle på Piggen. Av disse tok 33 seg tid til å posere ved en kopi av gammelhytta – alt til ære for en husmann ved navn Knud. (Nationen 13.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Fordelen ved å refotografere langs vår ytterste kyst er at gjengroingen der ofte ikke har kommet så langt. Utsikten er derfor ofte den samme, selv om landskapshistorien kan være betydelig endret. Det er i hvert fall tilfellet med øya Skålvær, som fra 2010 er del av satsingen «Utvalgte kulturlandskap i jordbruket». Skålvær ligger midt i skipsleia og var en gang et av Nord-Norges mektigste handelssteder. Den første kremmeren kom dit allerede i 1683, men stedets virkelige storhet var på 1800-tallet. Så fulgte nedgangstider, eierskifter og konkurser, før fraflyttinger preget øya etter 1970. I 1971 kjøpte Alstahaug kommune handelsstedet, og eiendommen ble etter hvert sikret som statlig friluftsområde. Bygningene som stod igjen ble imidlertid solgt eller gitt bort, og etter få år var det bare tuftene igjen etter handelshuset. Bare butikken, fjøset, kaiskuret og kaia sto igjen. Etter 20 år med forfall tok imidlertid lokale interesser tak og siden har særlig Skålvær velforening gjort en betydelig innsats for å bevare og videreutvikle den friluftsperlen som øya rettelig er. (Nationen 22.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Da Lindahl kom til Røisheim i Bøverdalen i 1886 var det som vanlig mye folk på skysstasjonen. Røisheim var nemlig det viktigste startstedet for en topptur til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Men å komme opp dit var ingen selvfølge. Til det var høyfjellsværet for ustabilt, og tidvis måtte tindebestigerne vente både 3 og 4 dager før de fikk bra «piggvær». Men opp skulle de, for som en avis skrev i 1879: «At være i Bæverdalen og ikke bestige Galdhøpiggen er verre end at komme til Rom og ikke faa see Paven.» Lindahl ventet trolig også på piggvær, men brukte tida til å ta bilder som befestet Røisheims rolle som samlingssted og utgangspunkt for fjellturer i Jotunheimen. Da jeg kom til Røisheim i 2016 var stedet nærmest uforandret. Allerede i 1923 ble tunet fredet og sammen med etterslekters kulturforståelse har det bidratt til en unik bevaring. Det eneste som manglet var folk og dyr, hektisk puls og en Velte-Petter. Dessverre evnet jeg ikke å lokke fram noe av det ved min refotografering. (Nationen 12.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Stråholmen ligger ytterst i Kragerø-skjærgården og var tidligere en øy bebodd av losfamilier og fiskerbønder. Gjennom 1900-tallet ble øya fraflyttet, og de siste husdyra forsvant i 1958. Stråholmenfolket er imidlertid sterkt knyttet til øya, og husa ble godt vedlikeholdt som fritidsboliger. Med kulturlandskapet var det verre, og fram til 1995 grodde øya gradvis igjen. At deler av Stråholmen i 1990 ble vernet som landskapsvernområde og naturreservat ble og en forvaltningsmessig utfordring siden det ikke var drift på øya. I 1995 startet man derfor med manuell rydding for å gjenåpne kulturlandskapet på Stråholmen. Og i 1998 startet sauebonde Erik Ballestad opp med 14 villsauer på helårsbeite. Det ble en umiddelbar suksess og flokken vokste raskt til dagens 60 vinterfora sau med årlig ca. 90 lam. En skjøtselsgruppe, der Torstein Kiil er en særdeles driftig og kunnskapsrik leder, bruker i dag sauene nærmest som en økologisk pumpe for å optimalisere slåtte- og beitearters ulike livsbetingelser. Bildeparet viser deler av naturreservatet i 2010 og effekten av planmessig slått og beite fem år etter. (Nationen 10.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Da franskmannen Daguerre i 1839 oppfant fotografiet tok det bare 2 år før «daguerreotypier» ble laget i Norge. Problemet med disse første fotografier var at de ble laget på metallplater og kunne derfor ikke kopieres. I 1850-åra ble fotografiet videreutviklet med negative glassplater hvorfra man kunne kopiere bilder. Et enormt framskritt! I denne perioden blomstret det opp med fotografer i Norge og enkelte tok også landskapsbilder. Disse er dessverre for lengst gått tapt. Likevel «lever» et knippe av disse bildene videre ved at de i sin samtid ble kopiert i kobberstikk og xylografier til trykking i samtidige tidsskrift. Kopiene er gjerne så eksakte at de teoretisk også kan refotograferes. Lenge trodde jeg «bildet» fra Rygnestad, trykt i Illustreret Nyhetsblad i 1865, var en slik kopi av et tidlig fotografi. Men dessverre - den er visstnok laget etter en originaltegning av August Schneider. At både kunstner, xylograf og kulturmyndigheter senere har vært tro mot sitt originalmotiv viser uansett bildeparet. (Nationen 09.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Mange tror kanskje at den viktigste grunnen til at Norge gror «igjen» i hovedsak skyldes opphør av slått og beite. Det er i så fall bare delvis riktig. Vel så viktig var 1900-tallets overgang fra vedhogst og vedfyring til elektrisitet. Mange steder, særlig langs kysten, var det imidlertid lite eller ingen skog igjen, og her hadde man i generasjoner i stedet måttet brenne torv. Torvskjæringen skjedde på forsommeren og var et slitsomt arbeid hvor man i tillegg kunne plages til vanvidd av insekter. Selve skjæringen var helst mannfolkarbeid. Med spade ble store torvstykker skåret ut av myra, hvorfra torva ble fraktet til en tørr plass der gjerne kvinner og barn skar dem i skiver og reiste de parvis til tørk. Deretter ble de stablet i hauger med tørrsida inn, og slik sto de gjennom sommeren før de ble stablet i en torvsjå klar til bruk. I Norge ble brenntorv brukt til inn på 1950-tallet, men med skogens enorme tilbakekomst er det mange steder vanskelig å tro at man engang her har måttet torve. (Nationen 06.07.2019.)