I 2019 snakkes det mye om vår klodes store økologiske utfordringer, bl.a. om effektene av en stadig økende insektkollaps. I den sammenheng blir det også fokusert på hvilken betydning våre gamle, men nå nedlagte slåtte- og beitemarker kan ha for et lokalt plante-, dyre- og insektliv. For å studere dette nærmere har landskapsovervåkingsavdelingen ved NIBIO opprettet et eget lite «landskapslaboratorium» på gården Sæther nordre i Sørum kommune. Dette var en av landets første økologiske gårder og som allerede på 1970-tallet ble strengt drevet etter øko-filosofiske prinsipper. Blant annet var gårdsdriften kun basert på stedegne fôr- og beiteressurser, ingen areal ble planert, kunstgjødsel og sprøytemidler ble unngått og kyrne ble avlet fram for å være best mulig tilpasset gårdens bakkete ravinebeiter. I 2003 ble gården lagt ned, og slåtte- og beitebakkene har siden ligget brakk. Nå vil imidlertid neste generasjon igjen forsøke å skjøtte noen av de gamle arealene, og NIBIO er invitert til å følge utviklingen ved å bl.a. registrere planter, fugl og insekter i noen av de gamle bakkene. (Nationen 17.07.2019.)

I september 1938 er Wilse på tur for å forevige høstens avling. Ved Kråkstad stopper han ved en nyskjært åker og hvor en varm ettersommer tillot å tørke kornet i rauker. (En rauk besto av fire eller flere nek satt opp mot hverandre.) Den gang et yndet fotomotiv av en gammel, men fortsatt utbredt tørkingsmåte. I bakgrunnen anes hovedveien som snor seg fram mellom kornbygdas store jorder og spredte tun, og som fra 1931 mellom Oslo og Ørje het Riksvei 6. Siden 1965 kalles veien E18, og starter i dag i Craigavon i Nord-Irland og ender i St. Petersburg. Siden Wilses dager er veien kraftig ombygd, og brøyter seg nok langt mer rett fram i landskapet enn tidligere. Men alt har sin tid og i Kråkstad er heller ikke dagens E18 bra nok. En ny firefelts motorvei planlegges, og vil - delvis med dyrka mark under sine brede veiskuldre - gå nokså parallelt med dagens vei. Om den virkelig trengs? Tja - det kommer vel an på hvem man spør! (Nationen 03.07.2019.)

I år er det 10 år siden satsingsområdet «Utvalgte kulturlandskap i jordbruket» så dagens lys. Den 28. juni 2009 klippet kronprins Haakon Magnus, ministrene Lars Peder Brekk og Erik Solheim samt 20 grunneierrepresentanter snoren for en nasjonal satsing som skal sikre et utvalg av jordbrukets mest verdifulle kulturlandskap for ettertiden. Dvs. en frivillig ordning der aktive bønder og grunneiere selv ønsker å være med, men der også stat, fylke og kommune bidrar med midler og planoppfølging. Etter 10 år er «Utvalgte kulturlandskap» blitt en suksess. Fra 20 områder i 2009 har antallet økt til 45 i 2019 - godt fordelt over det ganske land. Største ære skal de mange grunneierne ha som med stor entusiasme både snur trender og tilbakefører kulturminner og arealkvaliteter som ellers ville blitt borte. Måtte satsingsområdet bestå, slik at bl.a. dugnadsgjengen fra både 1998 og 2019 på UKL Ormelid i Luster i Sogn, kan se at også jordbrukslandskapets historie er noe vi som nasjon mener er vel verdt å bevare. (Nationen 21.08.2019.)

Gudbrandsdalen, også kalt «Dalenes dal», er utvilsomt verdt et langt besøk. I de siste åra har dalen stedvis fått en ny og moderne vei, og i motorveifart suser man nå med skylapper for øynene gjennom dalpartier hvor det tidligere i et rolig tempo var mangt og vakkert man rakk å se. Og nettopp derfor må «Gudbrandsdalsvegen», dvs. gamleveien fra Fåvang i sør til Kvam i nord, sterkt anbefales. Her ved en av dalens historiske gårder, Sygard Grytting, er det anlagt et «Skulpturstopp» hvor en kunstner har satt opp 21 langsmale bronsefigurer. Og som informasjonstavlen opplyser: «Natur og skulptur forenes og tilfører stedet en ny dimensjon; beriker og berører.» Og ja - det er fint! Likevel er det den gamle høyløa jeg er kommet for å beundre, og tankene går til en ukjent snekker som nettopp her satte opp et solid bygg. Med blikk for detaljer, funksjon, form og landskap etterlot han seg en brukskunst som i dag er gått ut på dato - men som utvilsomt «tilfører stedet en eldre dimensjon; beriker og berører». (Nationen 13.08.2019.)

I 2018 var det tørke i Sør-Norge, og mange bønder erfarte hvor hardt ekstrem sommervarme kan påvirke både avlinger, husdyr, psyke og gårdens økonomi. Bildet av bonden som 5. august pløyer ned en tidlig grønskjært havreåker for å så høsthvete er et eksempel, der han febrilsk gambler på en tvilsomt varslet regnskur. Noe som imidlertid kan hevdes var «bra» med 2018-tørken var at vi fikk et konkret eksempel på hva begrep som klimaendringer, global oppvarming og ustabilt ekstremvær faktisk kan innebære for vår egen matproduksjon. 5. august 2019 står den samme kornåkeren gyllengul, og landet rundt meldes det om en varm sommer med store, lovende avlinger. Det skal vi selvsagt glede oss over, samtidig som vi òg må evne å se utover vår egen nesetipp. Dette er det klimascenariet forskere lenge har varslet, nemlig at vi i nord får et gunstigere jordbruksklima, mens sydligere strøk vil slite med ekstremvarme, fôrnød og vannmangel. For store deler av Sør-Europa har da også tørken fortsatt i 2019, og aldri før har vår klode i nyere tid hatt en varmere julimåned som i år. (Nationen 07.08.2019.)

Ved Nordre Frøshov i Trøgstad.

Utsikten endres når skogen vokser.