Jærhøns, høner og haner. Dyret på bildet er cirka fire måneder gamle. Jærhøna er vår eneste norske hønserase og den er sikret i Genbanken for fjørfe, sammen med historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns. Jærhøna er den eneste rasen med røtter tilbake til den norske landhøna. De andre rasene ble importert til landet rundt 1900. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Jærhøns, høner og haner. Dyret på bildet er cirka fire måneder gamle. Jærhøna er vår eneste norske hønserase og den er sikret i Genbanken for fjørfe, sammen med historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns. Jærhøna er den eneste rasen med røtter tilbake til den norske landhøna. De andre rasene ble importert til landet rundt 1900. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Jærhøns, hane. Dyret på bildet er cirka fire måneder gamle. Jærhøna er vår eneste norske hønserase og den er sikret i Genbanken for fjørfe, sammen med historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns. Jærhøna er den eneste rasen med røtter tilbake til den norske landhøna. De andre rasene ble importert til landet rundt 1900. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Jærhøns, høne. Dyret på bildet er cirka fire måneder gamle. Jærhøna er vår eneste norske hønserase og den er sikret i Genbanken for fjørfe, sammen med historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns. Jærhøna er den eneste rasen med røtter tilbake til den norske landhøna. De andre rasene ble importert til landet rundt 1900. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Jærhøns, høne. Dyret på bildet er cirka fire måneder gamle. Jærhøna er vår eneste norske hønserase og den er sikret i Genbanken for fjørfe, sammen med historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns. Jærhøna er den eneste rasen med røtter tilbake til den norske landhøna. De andre rasene ble importert til landet rundt 1900. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Jærhøns, høne. Dyret på bildet er cirka fire måneder gamle. Jærhøna er vår eneste norske hønserase og den er sikret i Genbanken for fjørfe, sammen med historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns. Jærhøna er den eneste rasen med røtter tilbake til den norske landhøna. De andre rasene ble importert til landet rundt 1900. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Jærhøns, hane. Dyret på bildet er cirka fire måneder gamle. Jærhøna er vår eneste norske hønserase og den er sikret i Genbanken for fjørfe, sammen med historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns. Jærhøna er den eneste rasen med røtter tilbake til den norske landhøna. De andre rasene ble importert til landet rundt 1900. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Jærhøns, hane. Dyret på bildet er cirka fire måneder gamle. Jærhøna er vår eneste norske hønserase og den er sikret i Genbanken for fjørfe, sammen med historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns. Jærhøna er den eneste rasen med røtter tilbake til den norske landhøna. De andre rasene ble importert til landet rundt 1900. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Hane og høne av rasen jærhøns. Jærhøna er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna. Norske landhøns var tidligere en lite ensartet gruppe med stort fargespekter, som nesten var utryddet da arbeidet med å ta vare på og foredle den begynte på Jæren i 1916. Rasen fikk da navnet jærhøns, og det ble satt strenge krav til standardfarge. Rasen kan i dag spores tilbake til ett opprinnelig foreldrepar, og har derfor høy innavlsgrad. Men jærhøna har tålt innavlen, og er i dag en vital rase både med hensyn til helse og produksjon. Rasen er kjent for å ha lav kroppsvekt, men legger store egg i forhold til kroppsvekta og har god skallkvalitet. Det er aktiv type som kan være litt sky. Hun er en flink flyger og kan derfor være litt vanskelig å gjerde inn. Det ble drevet systematisk avl på jærhøns ved Statens kontrollavlsstasjon for jærhøns på Bryne fram til 1973, da stasjonen ble nedlagt. Rasen var da ikke lenger kommersielt konkurransedyktig sammenlignet med moderne produksjonslinjer av fjørfe. Jærhøna er nå sikret i Genbanken for fjørfe på Hvam videregående skole, Årnes, sammen med andre historiske raser og avlslinjer som i sin tid ble brukt i det norske avlsarbeidet på verpehøns.

Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er en bregneart i strutsevingfamilien. De dobbeltfinna bladene vokser i traktforma rosetter. Strutseving er en stor bregne, bladene kan bli over en meter høye. Arten er vanlig over det meste av landet og danner ofte store, tette bestander (snl.no).

Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er en bregneart i strutsevingfamilien. De dobbeltfinna bladene vokser i traktforma rosetter. Strutseving er en stor bregne, bladene kan bli over en meter høye. Arten er vanlig over det meste av landet og danner ofte store, tette bestander (snl.no).

Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er en bregneart i strutsevingfamilien. De dobbeltfinna bladene vokser i traktforma rosetter. Strutseving er en stor bregne, bladene kan bli over en meter høye. Arten er vanlig over det meste av landet og danner ofte store, tette bestander (snl.no).

Strutseving (Matteuccia struthiopteris).

Pærer (Pyrus communis) i Hardanger.