Raggkjuke er vanlig over hele landet. Den etablerer seg ofte tidlig i nedbrytingen, og går på alle slags løvtrær. Soppen forårsaker kvitråte. Fruktlegemene er forholdsvis små, mindre enn 8 cm brede. De er gråaktige på oversiden og svært håret. Porelaget er først nesten kvitt, men blir etter hvert grålig.
Geitrams, frøkapler. Vokser gjerne der det er mye tilgjengelig nitrogen, som på hogst- og brannflater. Den lange tynne frøkapselen inneholder mange små dunhårete frø.
Bjørkas yttre deler av barken kalles never. Never brukes til tradisjonelt håndverk og til pynt på torvtak. Tørr never er ypperlig til å tenne opp bål med.
Viklesnøre (Chaetomorpha ligustica) er en grønnalge med svært varierende lengde. Denne makroalgen består av tønneformede celler som er forbundet med hverandre langs kortsidene. Cellerekkene forgrener seg ikke, så hvert individ er faktisk bare en veldig lang tråd av celler. Celletrådene er svært tynne og derfor veldig fleksible. Dette gjør at de ofte vikler seg sammen, eller rundt andre makrolager. Derav det norske navnet.
Det er veldig typisk for artene i slekten Chaetomorpha at de er konstruert som celletråder uten forgreining. Dette kommer også til uttrykk i det vitenskapelige slektsnavnet som egentlig betyr at disse grønnalgene ser ut som lange hår. Så langt vi vet i dag er det om lag fem Chaetomorpha-arter som forekommer langs norskekysten. Disse har litt ulik cellestruktur.
Viklesnøre har en svært vid utbredelse i verdenshavene. Arten ser ut til å finnes langs alle havkyster, unntatt i Antarktis. Hos oss finnes viklesnøre på Svalbard, og langs hele norskekysten fra Finnmark til Oslofjorden. Grønnalgen finnes i tidevannssonen hele året, men den er vanligst om sommeren. Ved lavvann kan man finne viklesnøre i tidevannsbassenger. Der forekommer algen ofte sammen med den forkalkede rødalgen krasing (Corallina officinalis), som den gjerne vikler seg rundt.
Chaetomorpha-arter er svært populære alger blant akvarister. Disse grønnalgene har en rik grønnfarge, de vokser godt under de fleste forhold og er også lette å formere. De samme egenskapene gjør det mulig for disse grønnalgene å etablere seg i nye habitater, dersom de ikke deponeres på riktig måte. Dette kan føre til at andre alger og sjødyr blir fortrengt. Skal man rydde i akvariet må disse makroalgene ødelegges ved koking, oppvarming i mikrobølgeovn, eller frysing i fryseboks før de kastes.
Chaetomorpha-artene har høy toleranse overfor miljøstress. For eksempel har de ulike fysiologiske og økologiske strategier for å tåle mye sol og mange timer med UV-stråling om sommeren. I Sør-Spania, som har den høyeste UV-strålingen i Europa, fører høy næringstilførsel til oppblomstring av Chaetomorpha. Disse algenes evne til å ta opp næringsstoffer raskt, og til å binde tungmetaller, kan ha også en positiv miljøeffekt. Forskerne ser for eksempel for seg at Chaetomorpha-alger kan brukes til rensing av forurensede kyststrekninger. Man har allerede gjort forsøk med dette, men det gjenstår en del arbeid før man kan ta metoden i bruk i større skala.
Åletang (Chorda filum), også kalt martaum, er en mørk til olivenbrun brunalge. Den er lett å skille fra andre makroalger på grunn av utseendet. Fra en liten, rund hefteskive vokser det ut flere lange, tynne snorer. Disse er vanligvis mellom en og fem meter lange, men bare 5 mm tykke. Artens spesielle utseende uttrykkes også gjennom det vitenskapelige navnet, som betyr «trådete strenger». Det norske navnet beskriver at snorene åler seg i vannstrømmen. Derfor er de ofte vridd rundt hverandre som tau. Åletang kan være farlig for dykkere, dersom de får beina fanget i de bevegelige snorene. Dessuten kan båtfolk oppleve at algene vikler seg rundt propellene.
Åletang er en ettårig brunalge. Algene dukker opp om våren, og de forsvinner igjen om høsten. De unge algene vokser raskt til velutviklede, lange snorer i løpet av få uker. I spesielle celler langs snorenes fulle lengde, dannes det om sommeren sporer. Etter at flere milliarder sporer er sluppet ut i sjøvannet, utvikler de seg til mikroskopiske celletråder. Hanlige og hunlige celletråder danner sperm og egg. Etter at eggene er befruktet, utvikler de seg til en ny generasjon åletang i løpet av vinteren og våren.
Unge snorer er overgrodd med tette, korte hår, som forsvinner over tid. De eldre snorene er hule innvendig og fylt med luft. Dette gir dem oppdrift, som holder algene oppreist i vannet. Andre makroalger vokser ofte på overflaten av snorene. Dette kan være arter som tangdokke (Polysiphonia violacea), vanlig rekeklo (Ceramium virgatum), havsalat (Ulva fenestrata) og rysjegrønske (Ulva linza).
Åletang har en ganske vid utbredelse langs kysten av den nordlige halvkule. I Stillehavet forekommer arten langs kystene av Japan, Kina og Alaska. Brunalgen finnes også på begges sider av Nord-Atlanteren, i Nord-Amerika fra Labrador i Canada til New Jersey i USA, og i Europa fra Grønland til Kanariøyene. Åletang er også funnet i den vestlige delen av Østersjøen og i Middelhavet.
Hos oss forekommer åletang langs hele norskekysten fra Oslofjorden til Finnmark. Arten vokser i den nederste delen av tidevannssonen og ned til 10 meters dyp. Gjerne i tette bestander på små steiner, grus og skjell. Åletang foretrekker beskyttede kystområder, for eksempel små bukter. Ved storm kan snorene og hefteskiven løsne og skylle opp på stranden, som vist på bildet. Åletang har høy toleranse overfor lav saltholdighet i sjøvann. Derfor kan arten finnes i brakkvannsområder, som elvemunninger og fjorder, samt i Østersjøen.
Sannsynligvis er det sju arter fra bruntangslekten Fucus som forekommer langs norskekysten. En av disse er høvringstang (Fucus ceranoides). Utseendemessig ligner høvringstang på flere nærstående arter. For eksempel er bladene olivenbrune, de har en tydelig definert midtribbe og de forgrener seg også som en gaffel. I motsetning til de sagtaggete bladrandene hos sagtang (Fucus serratus), er kantene på høvringstangens blader glatte. De er heller ikke vridd som hos spiraltang (Fucus spiralis). I motsetning til hos blæretang (Fucus vesiculosus) er det ingen luftblærer på bladoverflatene der bladene forgrener seg. Man kan imidlertid ofte legge merke til uregelmessige hevelser mellom midtribben og bladkanten. Disse gir algen oppdrift slik at den kan flyte under vann. Legg merke til at disse hevelsene noen ganger kan forveksles med luftblærer hos små individer av blæretang.
Ser man på slektstreet til Fucus-artene, er det merkbart at høvringstang er nærmest beslektet med blæretang og spiraltang. Arten har også en del til felles med grisetang (Ascophyllum nodosum) og sauetang (Pelvetia canaliculata). Disse brunalgene spiller alle en viktig økologisk rolle ved å stabilisere økosystemet i tidevannssonen.
Høvringstang har svært begrenset utbredelse. Brunalgen forekommer kun langs østkysten av Nord-Atlanteren. Der vokser arten spredt fra Nord-Norge og Island, via Irland, Storbritannia, Nederland, Helgoland (Tyskland) og Frankrike til Sør-Portugal. Det finnes også usikre rapporter om arten kan være påtruffet på Svalbard. Langs norskekysten finnes høvringstang fra Rogaland til Vesterålen. Der vokser den på fjell og stein i den midtre delen av tidevannssonen. I motsetning til blæretang, foretrekker høvringstang beskyttede kystområder der ferskvann renner ut fra land, for eksempel nær elvemunninger. Høvringstang har fysiologiske tilpasninger for å kunne overleve i et habitat med lavere saltholdighet enn normalt sjøvann. Faktisk har vitenskapelige studier vist at høvringstang vokser best når saltholdigheten er litt lav.
Høvringstang ser ut til å kunne binde, eller akkumulere, et antall tungmetaller ved lav saltholdighet i sjøvann. Dette betyr at algen trolig vil kunne brukes til sanering av forurenset kystvann, men dette må undersøkes nærmere.
Vanlig fjærehinne (Porphyra umbilicalis) er en vanlig rødalge langs kysten vår. Hver alge består av en tynn, delvis gjennomsiktig membran som bare består av ett cellelag. Når man berører bladet, føles det som gelé. Bladet har en diameter på mellom 5 og 20 cm. Fargen varierer fra purpur til rødbrun eller olivengrønn, avhengig av årstid og lysforhold på voksestedet. Når bladet dannes, vokser det i vifteform rundt festet. Det danner derfor bølgete og rynkete fliker over tid. Festet i midten av bladet ser ut som en navle. Dette utseendet beskrives i det vitenskapelige artsnavnet «umbilicalis» som betyr «med navle».
Vanlig fjærehinne har en interessant, men kompleks livssyklus. Algen er særbo, det vil si at hannlige og hunnlige kjønnsceller dannes på separate individer. Etter befruktning vokser de nye encellede algene opp til mikroskopiske celletråder (conchocelis) som fester seg på blåskjell eller tang. Der danner celletrådene sporer, som igjen blir til bladlignende alger.
Vanlig fjærehinne er utbredt i alle verdenshavene. Selv om rødalgen er vanligst i Nord-Atlanteren, finnes den også i Sør-Atlanteren, Middelhavet, Det indiske hav, Nord-Stillehavet, Det karibiske hav, samt langs kysten av subantarktiske øyer og Australia. I Europa er vanlig fjærehinne den vanligste arten i rødalgeslekten Porphyra. Her i Norge finnes makroalgen spredt langs hele kysten, fra Oslofjorden til Finnmark. Den kan påtreffes nesten hele året. Vanlig fjærehinne vokser best på fjell og stein i tidevannssonen i utsatte kystområder, der den ofte danner tette bestander. I spesielt utsatte områder er algens blader mindre.
Fjærehinne er rik på protein, vitaminer, mineraler og omega-3 flerumettede fettsyrer. I Storbritannia og Irland spises rødalgen tradisjonelt sammen med andre Porphyra-arter, enten stekt, spist på toast eller som ingrediens i brød. I landbruket brukes fjærehinne dessuten som tilsetning i fôr.
Fjærehinne og andre beslektede Porphyra-arter ble dyrket i Kina og Japan lenge før moderne akvakultur ble etablert. Avlingene varierte imidlertid svært mye fra år til år fordi man ikke forsto algenes livssyklus. Dette endret seg da man i 1949 oppdaget at algene var avhengig av blåskjell for å fullføre sin livssyklus. Det mest kjente produktet er de tynne nori-flakene som benyttes når man skal pakke inn sushi. Disse kan kjøpes i vanlige dagligvarebutikker. I Norge er det satt i gang prosjekter for å dyrke fjærehinne industrielt. I andre land i Europa og Nord-Amerika samles fjærehinne fortsatt for hånd. Innholdsstoffene er av interesse for kosmetikkindustrien. De brukes både som naturlig UV-beskyttelse i solkrem, mot aldring av huden og til hudpleie.
Vanlig grønndusk (Cladophora rupestris) kan raskt skilles fra mange andre grønnalger på grunn av sin typiske mørkegrønne farge. Grønnalgen vokser i busker som blir 5 til 20 cm høye. Buskene føles grove og stive, noe som skyldes de relativt tykke celleveggene. Under mikroskopet kan man se at de tette buskene består av tallrike celletråder. Hver celletråd består imidlertid av kun ett enkelt cellelag. Cellene er forbundet med hverandre via celletuppene. Fra celletuppene vokser det ut tallrike sidegrener i en spiss vinkel. Dette skiller vanlig grønndusk, og andre Cladophora-arter, fra lignende grønnalger.
Vanlig grønndusk har en meget vid utbredelse langs kysten av verdenshavene. På vestkysten av Atlanterhavet forekommer arten fra Newfoundland i Canada til Brasil. På østsiden av Atlanterhavet er makroalgen utbredt fra Kvitsjøen helt nord i Europa, til de varme områdene i Nord-Afrika. Vanlig grønndusk finnes også i Østersjøen og Middelhavet. I Stillehavet finnes arten hovedsakelig langs vestkysten, fra Japan til Australia og New Zealand. Men den forekommer også i Chile. Nyere rapporter viser at vanlig grønndusk har spredt seg enda lenger sør, til de sub-antarktiske Kerguelen-øyene lengst sør i Det indiske hav.
Hos oss forkommer vanlig grønndusk langs hele norskekysten fra Oslofjorden til Finnmark. Den vokser i tette bestander på fjell, gjerne på skyggefulle steder i den nedre delen av tidevannssonen. Arten finnes både på utsatte og beskyttede steder. Hvis du ved lavvann løfter litt på en tett bestand av sagtang (Fucus serratus), kan du finne vanlig grønndusk som undervekst. Forekomsten er imidlertid ikke begrenset til tidevannssonen. Vanlig grønndusk kan også forekomme ned til 20 meters dyp. Dette betyr at vanlig grønndusk må være svært fleksibel for å kunne tåle miljøforholdene på ulike steder.
Ved lavvann om sommeren synker saltholdigheten i tidevannsbassengene på grunn av fordampning. Samtidig varmes vannet betraktelig opp. Vanlig grønndusk som finnes i slike basseng, må tåle svært lavt saltholdighet og høye temperaturer. Fordi algen tåler lav saltholdighet kan den spre seg langt inn i fjordene. Der er saltholdigheten permanent lav på grunn av tilsig av ferskvann og lav vannutveksling med havet.
Vitenskapelige studier har vist at grønne makroalger har høy næringsverdi. Vanlig grønndusk er rik på grunnstoffer som kalsium, magnesium, jern og mangan. Makroalgen er relativt lett å fordøye og det høye innholdet av aminosyrer gjør den til en interessant proteinkilde, for eksempel for drøvtyggere. Vanlig grønndusk har også et bioteknologisk potensial. Den kan ta opp tungmetaller fra sjøvannet og lagre dem i cellene. Det betyr at makroalger som vanlig grønndusk, kan brukes til å sanere forurenset vann.
Sagtang (Fucus serratus) er en av flere nærstående arter i slekten Fucus som finnes langs kysten vår. Denne 30-60 cm høye, olivenbrune brunalgen kan lett skilles fra andre tangarter. De gaffelformede bladene er flate og båndformede, med typiske sagtannlignende rander på hver side av den tydelig midtribben.
I motsetning til hos blæretangen (Fucus vesiculosus) mangler bladene flyteblærer. Bladene er heller ikke spiralformede som hos spiraltangen (Fucus spiralis). Det ser imidlertid ut til at sagtangen kan hybridisere med andre Fucus-arter, for eksempel med gjelvtang (Fucus evanescens). Dette kan noen ganger gjøre sikker bestemmelse svært vanskelig.
Om høsten utvikles flate fruktlegemer («reseptakler») på skuddspissene av bladene. Disse inneholder reproduksjonsceller. Siden algen er særbo, finnes hannlige (sperm) og hunnlige (egg) reproduksjonsceller på forskjellige individer. Når reproduksjonscellene er modne, kommer sædcellene og eggene ut av fruktlegemene og legger seg på bladoverflaten. Fruktlegemene ser da «slimete» ut. Etter at eggene er befruktet av sædcellene, utvikles det nye alger.
Som alle andre Fucus-arter, forekommer sagtangen bare på den nordlige halvkule. Langs kysten av Nord-Amerika finnes arten ved Nova Scotia og i St. Lawrence-bukta i Canada. Sagtangens største utbredelsesområde ligger imidlertid i Europa. Her forekommer den fra Novaja Semlja og Kvitsjøen til Portugal. Nyere vitenskapelige rapporter vitner også om funn av sagtang på Svalbard. Hos oss forekommer sagtangen langs hele norskekysten fra Oslofjorden til Finnmark. Den finnes i tette bestander på fjell i nedre delen av tidevannssonen. Algen kan imidlertid også vokse dypere (ned til 6 m) inn i beltet til de store tangskogene. Ingen andre Fucus-arter vokser på større dyp. Selv om sagtangen foretrekker beskyttede kystområder, kan algen også finnes på utsatte steder. Da er imidlertid bladene mindre og smalere.
Langs kysten av Irland og Frankrike samler man inn sagtang og andre Fucus-arter for å bruke ekstraktene som ingredienser i kosmetikk. Sagtangen er rik på antioksidanter som skal gi bedre hud. Sagtangen brukes også til tangbad for å behandle visse sykdommer (såkalt thalassoterapi). Her i Norge har vi ennå ikke tatt i bruk sagtang, men dette kan endre seg med tiden.
Smalving (Membranoptera alata) er en liten rødalge som aldri blir høyere enn 20 cm. Makroalgen festes til underlaget med en liten hefteskive. Herfra vokser de lyserøde til mørkebrunrøde bladene ut. Alle bladene har en tydelig midtribbe med bladflater som ser ut som vinger på begge sider. «Vingene» kan være opptil 4-5 mm brede. Det er bladvingene som har gitt opphav til artens norske og vitenskapelige navn. Hos eldre alger kan man med det blotte øye se svake, mikroskopiske sidenerver på bladvingene. Det er ikke kjent om disse har noen spesiell funksjon. Hos smalving kan bladvingene noen ganger mangle nær hefteskiven. Da oppfattes midtribben mer som en stilk.
Smalving er en flerårig rødalge. I den varme årstiden er midtribbene utstyrt med bladvinger, men disse degenererer i løpet av sensommeren og høsten. Dermed er det bare midtribben som overlever vinteren. I januar og februar dannes det små knallrøde fliker på aksene til den nakne midtribben. Dette er bladene til de nye algene. Som mange rødalger har imidlertid smalvingen en svært kompleks livssyklus. I løpet av vintermånedene utvikler de ulike reproduksjonsorganene seg langs algens midtribbe.
Smalving finnes kun i Nord-Atlanteren. Langs den amerikanske østkysten er arten utbredt fra New Hampshire (USA), via østkysten av Canada til den sørøstlige spissen av Grønland. Algen har imidlertid sitt hovedutbredelsesområde i Europa. Her kan man finne makroalgen fra Barentshavet i nord via Sør-Island, Irland og Storbritannia til Bretagne i Frankrike. Rødalgen forekommer også i den vestlige delen av Østersjøen. I Norge finnes smalvingen langs hele kysten fra Oslofjorden til Finnmark. Arten lever i den nedre delen av tidevannssonen, og vokser ned til 15 m dyp. Makroalgen er festet til fjell, steiner og skjell, men kan også vokse på stilken til stortare (Laminaria hyperborea). Nederst i fjæresonen kan rødalgen også finnes under sagtang (Fucus serratus), dersom man løfter denne litt til siden.
Fordi arten vokser på større dyp, og som undervekst av andre makroalger, er smalvingen svært følsom for miljøstress som vanligvis forkommer i tidevannssonen. Vitenskapelige studier har vist at algeveksten kan bli svekket av sollyset om sommeren. I motsetning til mange andre rødalger langs kysten vår, har nemlig ikke smalvingen en mekanisme som kan beskytte mot farlig UV-lys.
Kunnskapen om smalving er fortsatt svært begrenset. Det er derfor usikkert om denne rødalgen kan få økonomisk betydning en gang i fremtiden.
.jpg.jieTuoTcMSE7nbNjkAMA.k4YVzx3Yz-.jpg)
