• Oskar Puschmann
    Fv. 259, Gauteidvegen ved Øvre Myrer i Sørum.
  • Oskar Puschmann
    1960-tallet nevnes ofte som et tiår med store samfunnsbrytninger. Det var et tiår med både optimisme og stor økonomisk vekst, men også en tid med farvel til mange gamle tradisjoner og arbeidsformer. Det var da hesten ble byttet ut med traktoren, at seterbruket opphørte, at siste kua forlot fjøset eller at bruket på øya, i skogen eller opp mot fjellet ble lagt ned. Med presset fra alt det nye måtte det gamle vike, og ofte kom endringene så raskt at man ikke rakk å dokumentere dem før det var for seint. Kjell Torleif Enlid fra Budalen gjorde imidlertid noe. Høsten 1963 hadde han hørt at et eldre ektepar som setret på gammelmåten i Budalen skulle gi seg, og at de nå for siste gang var på vei hjem med hest og kjerre og alt verdifullt utstyr. Ved Krigsvollbekken la han seg på lur i skogen og foreviget de gamles ferd mot en ny tid. I dag er bildet kun et minne, mens den gamle brua ble erstattet med en bærekraftig ny. (Nationen 31.07.2019.)
  • OSKAR PUSCHMANN
    Bildet fra 1943 viser tyske soldater i en enkel skytterstilling ved Talvik i Finnmark. Stillingen lå langs veien og med god utsikt over bygda. Ved tyskernes tilbaketrekning i 1944 ble hele tettstedet brent bortsett fra kirka. I 2018 lå den gamle skytterstillingen omgitt av lauvskog, men de oppspadde jordvollene kunne fortsatt ses. Hovedveien var lagt om og gamleveien fungerte nå bl.a. som snarvei for skolebarn. I dag er det lenge siden krigen tok slutt, og for dagens unge er det en historie de ikke har noe personlig forhold til. Tilbakeblikk-prosjektet har pr. i dag flere bilder fra steder der krigen satte dype merker i både menneskesinn og landskap. Der de fysiske sporene nå i økende grad forsvinner, kan kanskje refotografering bidra til å både bevare og forståeliggjøre minnet om ulike steders krigshistorie – også for kommende slekter. Men det haster, for tiden leger alle sår, men evig tapes kun det glemte. (Nationen 19.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Etter å ha forsøkt å formidle jordbrukslandskapets kvaliteter og utfordringer i 30 år, undres jeg fortsatt over hvor lite «folk flest» skjønner av endringsprosessene i våre landskap. Og da særlig knyttet til fenomenet gjengroing. Mange tror f.eks. at ei åpen grasslette i tett skog er naturlig, og evner kanskje ikke helt å se at sletta er lysåpen fordi noen lenge har stelt den. Men hår- og skjeggvekst det skjønner folk! Og derfor blir gjengroingen i våre landskap her forsøkt illustrert ved endringsbilder av en ustyrlig skjeggvekst. I 1900 var Norge et fattig land, og mye av landets befolkning var knyttet til jordbruk. Alle jordbruksareal ble høstet og det var glattbarbert og vakkert over alt. I 1940 var det ufred i landet og de fleste arealer var i bruk. Rundt 1970 var jordbruket mekanisert og lite produktive areal fikk gro til med skog. I 2019 er mange gårder og jordbruksgrender nedlagt og landskapet har fritt fått utvikle seg til et villnis helt uten dametekke eller annen såkalt attraksjonsverdi. (Nationen 05.08.2019.)
  • OSKAR PUSCHMANN
    I september 1885 dro Axel Lindahl over Hjørundfjorden fra Sæbø til Leknes ved inngangen til Norangsfjorden. Det var midt på dagen, sola skinte og sjøen lå blikkstille. Muligens i påvente av skyss videre tar han med seg kamera opp på haugen bak tunet og lager et stemningsfullt bilde av fjorden. Bildet er uvanlig stramt komponert til Lindahl å være, der han lar et buktende steingjerde danne bildets nedre kant. Og nettopp steingjerdet er det som fanger interessen. Her er hundrevis av stein møysommelig blitt plukket opp fra eng og åker, og deretter av kyndige hender lagt som et varig skille mot beitemarka nedenfor. Og siden håslåtten nå akkurat var over kan man ane hvordan plikt og nøysomhet har krafset med seg hvert et strå langsetter gjerdet. De var nøye på det de gamle, og de ville i tillegg ha det pent rundt seg. I dag er både steingjerdet og den fullkomne utsikt skjult av lauvkjerr og kratt. (Nationen 30.07.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Å rydde i glemte skuffer og esker kan frambringe minner man egentlig helt har fortrengt. Slik virket i hvert fall et gammelt konfirmasjonsbilde på meg. Omgitt av familie, venner og bikkja sitter jeg på huk, og tenker kanskje at dagen ikke ble så spesiell som forventet. Men uansett er det ikke folka som vekker minnene, men alle detaljene rundt et hus som for lengst er borte. Og med det også all den synlige innsats vi som familie hadde lagt ned i et nedslitt 50-talls hus. Betongterrassen i to nivå, en selvmurt utepeis og utallige hjemmelagde hagehellere som faderen brukte en hel sommer på å støpe i én enkelt støpeform. Og alt som ellers ikke ses på bildet! Alle husets rom, garasjen og en evig krevende kjøkkenhage. For et arbeid! Men, også for en stolthet vi sammen eide når alt gradvis tok form og omsider ble ferdig. Så gikk noen år og brått bestemte Stortinget at hovedflyplassen likevel skulle bygges på Gardermoen. Men som man ser ble det - på nøyaktig samme sted - en helt annen bygningshistorie… (Nationen 29.06.2019.)
  • Oskar Puschmann
    Samemisjonens kapell for fjellsamer, Aisaroaivi.
  • Oskar Puschmann
  • Oskar Puschmann
    Fra bydelen Cicignon i Fredrikstad.
  • Oskar Puschmann
    Fredrikstad.
  • Oskar Puschmann
    Tørkesommeren 2018 har vist Sør-Norge hva et varmere globalt klima kan skape av problemer. Om årets tørke er en enkelthendelse eller blir en hyppigere gjest, gjenstår å se. Klimaforskere verden over har uansett i en årrekke varslet et slikt scenario. Og hvis det skulle stemme, så er Norge i en langt heldigere situasjon enn de fleste land ellers i verden. Med vår beliggenhet i nord strekker landet seg over flere klimasoner, og det skal mye til for at hele Norge samtidig skal utsettes for en tørke som vi nå har hatt i Sør-Norge. Og nettopp derfor bør vi se med nye øyne mot nord. I mange tiår har det her vært en storstilt nedlegging av jordbruksareal, og i mange grender er enten mye eller all jord gått ut av drift. Å gjenoppta slike areal vil gi mer åpne landskap, mer levende bygder og et langt rikere kulturlandskap. Samtidig som det og vil kunne bli et sårt tiltrengt fôrbidrag til bønder i sør – enten husdyra nå bor i Norge eller lenger ned i Europa. (Nationen 10.08.2018.)
  • Oskar Puschmann
    Da fotograf Erik Olsen i 1889 foreviget gamle Melhus kirke, var det trolig veldig bevisst. Det var nemlig bestemt at middelalderkirken skulle rives og erstattes av en større. Den nye kirken ble innviet i 1892, og den gamle ble raskt glemt. Bildet til E. Olsen overlevde imidlertid, og skapte begeistring da det for noen år siden dukket opp hos Stiftelsen Prestegårdslåna i Melhus. Særlig undret stiftelsens leder, Kristine Kaasa Moe, på hvor stor forskjellen mellom ny og gammel kirke egentlig var. Og fordi Prestegårdslåna står så godt bevart ved siden av, så ville vel en refotografering kunne vise det, tenkte hun. Resultatet ble både artig og overraskende. Ingen kunne nemlig huske at nykirka også ble trukket lenger fram på haugen. Gammelkirka kom også tydeligere fram i vår bevissthet når de to kirkene nå direkte kan sammenlignes. Og kanskje forstår man også i dag bedre hvorfor gammelkirka ble revet: I Melhus trengte en sterkt voksende befolkning rett og slett en større kirke. (Nationen 31.07.2018.)
  • OSKAR PUSCHMANN
    I 1980 ble høyet fortsatt bært inn på låven på den brattlendte gården Åkre nordre i Svartdal. Daleslåtten hadde vært god, og 68 år gamle Jon Barstad bidro med å få en diger bør opp til låven vel 60 høydemeter lenger opp i lia. Vel framme fotograferte svigersønn Bjarne Holtar den tungvinte frakten, og foreviget dermed også noe som tok slutt den sommeren. Året etter overtok han og kona Ingeborg, og da kom det omsider traktor på gården. I 2018 er det 38 år siden høybæringen tok slutt, og Bjarne og Ingeborg hadde også fullført sin småbruksgjerning. Minnene om tidligere arbeidsmåter har de fortsatt, men ettersom tiåra går blir det stadig færre som kan fortelle om dem. Heldigvis finnes fortsatt slike bilder, og det er i tilknytning til dem min oppfordring nå går til vår eldste: Ta opp på lydbånd den historien som kan knyttes til slike bilder. Og selv om det kanskje vil føles som en fortelling om et liv i små forhold, så tro meg; ettersom tida går vil også de historiene få sin skjønnhet og sin egen historiske verdi. (Nationen 15.08.2018.)
  • Lars Sandved Dalen
    Høstfarger i blandingsskog og døde grantrær.
  • Dan Aamlid
    Pilfink, Passer montanus. mer om pilfink på https://snl.no/pilfink
  • Dan Aamlid
    Pilfink, Passer montanus. mer om pilfink på https://snl.no/pilfink
  • Dan Aamlid
    Pilfink, Passer montanus. mer om pilfink på https://snl.no/pilfink
  • Dan Aamlid
    Pilfink, Passer montanus. mer om pilfink på https://snl.no/pilfink
  • Dan Aamlid
    Pilfink, Passer montanus. mer om pilfink på https://snl.no/pilfink
  • Dan Aamlid
    Stivdylle. Les mer her: https://www.plantevernleksikonet.no/l/oppslag/214/
  • Dan Aamlid
    Stivdylle. Les mer her: https://www.plantevernleksikonet.no/l/oppslag/214/
  • Dan Aamlid
    Stivdylle. Les mer her: https://www.plantevernleksikonet.no/l/oppslag/214/
  • Dan Aamlid
    Stivdylle. Les mer her: https://www.plantevernleksikonet.no/l/oppslag/214/
  • Dan Aamlid
    Landøyde er en giftig plante som ikke stiller store krav til voksested. Her i en veikant. Les mer her: https://www.plantevernleksikonet.no/l/oppslag/257/
  • Dan Aamlid
    Vendelrot (Valeriana sambucifolia) Vendelrot er en planteart i kaprifolfamilien som er vanlig på noe fuktig jord i hele landet. Denne arten har en særegen lukt fra blomster og fra underjordiske deler og har vært tillagt en rekke medisinske egenskaper (snl.no).