Bløtvinge, bille som spiser en sommerfugllarve

Vintergulløye (Chrysoperla carnea) er viktige nyttedyr. Larvene til gulløye er glupske rovdyr som blant annet spiser mange bladlus.

Bladlussnylteveps (Aphididus colemani).

I hagen til Nina Svae Johansen får nyttedyrene lov til å kose seg med bladlusene i fred og ro. Her er det gallmygglarver som spiser bladlus

Agonum dorsale

Vintergulløye (Chrysoperla carnea) er viktige nyttedyr. Larvene til gulløye er glupske rovdyr som blant annet spiser mange bladlus.

Vintergulløye (Chrysoperla carnea).

Vintergulløye (Chrysoperla carnea).

Vintergulløye (Chrysoperla carnea) er viktige nyttedyr. Larvene til gulløye er glupske rovdyr som blant annet spiser mange bladlus.

Aphidius colemani er en snylteveps som parasitterer og snylter på flere bladlusarter. Utviklingen fra egg til voksen snylteveps foregår inne i verten. Parasitterte bladlus omdannes til karakteristiske lys gulbrune bladlusmumier på bladene. Aphidius colemani har trolig sin opprinnelse i det nordlige India og Pakistan, og er nå alminnelig utbredt i et belte fra Middelhavsområdet til India, og er etablert på friland så langt nord som i Nederland. Arten har vært brukt til biologisk bekjempelse av ferskenbladlus og agurkbladlus i veksthus og plasttunneler i Europa siden 1990-tallet (plantevernleksikonet.no).

Potensiell, men uønsket ny art i norsk fauna Harlekinmarihøna er opprinnelig en asiatisk art. Den er en effektiv predator på ulike typer bladlus og arten ble tidligere brukt til bladlusbekjempelse i en rekke land. I 1982 ble den asiatiske marihøna første gang importert til Europa og siden har den etablert seg på friland i Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Tyskland, Luxembourg og Storbritannia. Etter at den ble oppdaget i Storbritannia i 2004 har den hatt en eksplosiv spredning og øker nå sin utbredelse for hvert år som går. Den er en potensiell ny art i norsk fauna med de konsekvensene dette vil medføre. Etter hvert har man sett at harlekinmarihøna har svært negativ effekt både på biologisk mangfold og naturlige økosystemer i områder der den ikke er naturlig hjemmehørende. Arten er svært konkurransedyktig og utkonkurrerer raskt andre bladluspredatorer, for eksempel andre marihøner, snylteveps og nettvinger. I tillegg til å vinne konkurransen om bladlusene, spiser den også sommerfugllarver, samt andre marihøners egg og larver. Utseende Harlekinmarihøna er omtrent på størrelse med vår syvprikkede marihøne (Coccinella septempunctata). Ulike individer kan imidlertid se ganske forskjellige ut. Farger og tegninger kan være omtrent som på våre marihøner, men ofte har den flere enn syv prikker. Den kan være gul med sorte prikker, svart med røde prikker eller helt svart. Vår syvprikkede marihøne har helt svarte bein, mens harlekinmarihøna har brune bein. Harlekinmarihøna har i tillegg en tegning som ser ut som en M i nakken, noe de norske marihønene ikke har (plantevernleksikonet.no).

Potensiell, men uønsket ny art i norsk fauna Harlekinmarihøna er opprinnelig en asiatisk art. Den er en effektiv predator på ulike typer bladlus og arten ble tidligere brukt til bladlusbekjempelse i en rekke land. I 1982 ble den asiatiske marihøna første gang importert til Europa og siden har den etablert seg på friland i Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Tyskland, Luxembourg og Storbritannia. Etter at den ble oppdaget i Storbritannia i 2004 har den hatt en eksplosiv spredning og øker nå sin utbredelse for hvert år som går. Den er en potensiell ny art i norsk fauna med de konsekvensene dette vil medføre. Etter hvert har man sett at harlekinmarihøna har svært negativ effekt både på biologisk mangfold og naturlige økosystemer i områder der den ikke er naturlig hjemmehørende. Arten er svært konkurransedyktig og utkonkurrerer raskt andre bladluspredatorer, for eksempel andre marihøner, snylteveps og nettvinger. I tillegg til å vinne konkurransen om bladlusene, spiser den også sommerfugllarver, samt andre marihøners egg og larver. Utseende Harlekinmarihøna er omtrent på størrelse med vår syvprikkede marihøne (Coccinella septempunctata). Ulike individer kan imidlertid se ganske forskjellige ut. Farger og tegninger kan være omtrent som på våre marihøner, men ofte har den flere enn syv prikker. Den kan være gul med sorte prikker, svart med røde prikker eller helt svart. Vår syvprikkede marihøne har helt svarte bein, mens harlekinmarihøna har brune bein. Harlekinmarihøna har i tillegg en tegning som ser ut som en M i nakken, noe de norske marihønene ikke har.

Potensiell, men uønsket ny art i norsk fauna Harlekinmarihøna er opprinnelig en asiatisk art. Den er en effektiv predator på ulike typer bladlus og arten ble tidligere brukt til bladlusbekjempelse i en rekke land. I 1982 ble den asiatiske marihøna første gang importert til Europa og siden har den etablert seg på friland i Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Tyskland, Luxembourg og Storbritannia. Etter at den ble oppdaget i Storbritannia i 2004 har den hatt en eksplosiv spredning og øker nå sin utbredelse for hvert år som går. Den er en potensiell ny art i norsk fauna med de konsekvensene dette vil medføre. Etter hvert har man sett at harlekinmarihøna har svært negativ effekt både på biologisk mangfold og naturlige økosystemer i områder der den ikke er naturlig hjemmehørende. Arten er svært konkurransedyktig og utkonkurrerer raskt andre bladluspredatorer, for eksempel andre marihøner, snylteveps og nettvinger. I tillegg til å vinne konkurransen om bladlusene, spiser den også sommerfugllarver, samt andre marihøners egg og larver. Utseende Harlekinmarihøna er omtrent på størrelse med vår syvprikkede marihøne (Coccinella septempunctata). Ulike individer kan imidlertid se ganske forskjellige ut. Farger og tegninger kan være omtrent som på våre marihøner, men ofte har den flere enn syv prikker. Den kan være gul med sorte prikker, svart med røde prikker eller helt svart. Vår syvprikkede marihøne har helt svarte bein, mens harlekinmarihøna har brune bein. Harlekinmarihøna har i tillegg en tegning som ser ut som en M i nakken, noe de norske marihønene ikke har.

Snyltevepsen (Encarsia formosa) kan benyttes til biologisk bekjempelse, blant annet av bomullsmellus på julestjerne.